Komedie i nitrist landskap

Stein Winges oppsetning av Shakespeares «Hver sin lyst» etterlater et inntrykk av at stykket mer handler om konsekvensen av sur nedbør og atomavfall enn om komiske kjærlighetsforviklinger.

Grunnen til det er John Kristian Alsakers nitriste scenografi, et landskap bestående av visne trær, utrangerte kjøleskap og gamle, møkkete trekasser. Å forestille seg at man befinner seg i Shakespeares lystige Ardennerskog og ikke i naboskapet til nikkelverket ved Murmansk, blir heller vanskelig med en slik støvgrå setting. Så misledende er denne scenografien at det faktisk går en stund før man skjønner at det ikke er atomavfallmotstanderen Nikitin som står på scenen, men Shakespeares nyforelskede unggutt Orlando.

Feiltolket

Denne salven innledningsvis for å understreke hvordan en feiltolket scenografi helt kan låse en oppsetning. Ikke bare som malplassert ramme om en forkledningskomedie der adelsfolk og gjetere driver lystig lek og skyggespill i alle kjærlighetens sjatteringer, men også som uoverstigelig mur for skuespillerne. Selv verdens beste komedieensemble ville hatt problemer med å slå igjennom til publikum i denne scenografien.

Så er det også det de har problemer med, ensemblet på Trøndelag Teaters hovedscene. Mellom kjøleskapene ser man at de hver især lager gode utforminger av rollene. Det gjelder Kjersti Elviks Rosalind, den unge hertugdatteren som, utkledt som gutt, flykter fra hertug Fredricks mafiøse hoff og ut i den utfreakete Ardennerskogen til hodestups forelskelse med den unge adelsmannen Orlando (Espen Løvås). Det gjelder hennes bestevenninne Celia, smukt spilt av Grethe Nordberg, og det gjelder Arne O. Reitan i bowlerhatt som hoffnarren, han synes å blomstre i de rollene han får for tida. Men som helhetlig komediespill slår dette aldri over scenekanten. Det gjorde det i hvert fall ikke på generalprøven.

Slapp regi

Stein Winges regi virker heller uinspirert og rutinepreget, iscenesettelsen blir nærmest som en kavalkade over hans regiideer fra 70- og 80-tallet å regne, for det er her alt sammen: maktmennesker med solbriller og hvite gudfarensmokinger, slapstick og klabb og babb, det lange bordet som skyves inn fra venstre og den slappe halvveiserotikken. Det eneste som mangler, er at noen baktepper i fallskjermstoff slippes ned fra snoreloftet til slutt. Det kommer ikke, til gjengjeld dukker presten Oliver Noksagt (Helle Ottesen) opp i rød Fiat, uten at man helt skjønner hvorfor. Og uten at man ler av det opptrinnet heller.