Komedie med struts

Persisk komedie forteller rørende historie.

Film: Karim jobber på strutsefarm og trives med det. Men så en dag stikker en av strutsene av gårde, med gårdsarbeiderne halsende etter, mens den langhalsete småjogger mot friheten. Og Karim mister jobben. Han kler seg derfor ut som struts og drar ut for å lokke rømlingen til seg. Det hele er ganske morsomt.

Storbyens ståk

Vi befinner oss utenfor Teheran, i et karrig, gulbrunt landskap. Omgivelsene er vakre og idylliske på avstand, men det er et hardt liv, noe som synes i det furete ansiktet til Karim (Reza Naji). Hvordan skal det gå med ham og kona og deres tre barn?

Karim setter seg på sin 125-kubikker og drar til Teheran for å fikse datterens høreapparat. Når en mobilsnakkende hvitsnipp forveksler ham med en motorsykkeltaxi og setter seg bakpå, skjønner Karim at han har funnet sitt nye yrke. Strutsefarmens enkle liv er byttet ut med storbyens mas og upersonlighet. Karim mister sin sjenerøsitet og ærlighet og må ha hjelp til å finne seg selv.

Finurlig fjærkre

Folk som digger iransk film blir gjerne fanget av poesien regissører som Kiarostami og Makhmalbaf maner fram. Majid Majidi, som ble Oscar-nominert for «Himmelens barn» i 1999, legger noe mindre vekt på den langsomme poesien i «Spurvenes sang», som altså er en komedie. Og iransk humor kan virke noe, eh, eksotisk for de av oss som ikke ser iranske komedier ukentlig. Ofte er de komiske elementene banale klisjeer, men gjentatte ganger blir det rørende à la Chaplin, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Det samme gjelder strutsen, som i enda større grad er et mangetydig vesen. Jeg blir ikke klok på denne fuglen.