Komikerne var onde før også

Leif Juster-biografien mangler refleksjon om humor.

FÅTT SIN BAUTA: Leif Juster var Norges høyeste komiker, og mange mente han også var den morsomste. 
Foto: Odd Wentzel / Dagbladet.
FÅTT SIN BAUTA: Leif Juster var Norges høyeste komiker, og mange mente han også var den morsomste. Foto: Odd Wentzel / Dagbladet.Vis mer

ANMELDELSE:

• Les også: - Damene elsket Leif

Når det skrives biografi over kjente og kjære mennesker i samråd med familie og alle de gode vennene - som denne boka - vet vi en god del om hva vi vil få: Sympatiske anekdoter fra scene og dagligliv som triller ut som perler fra en snor.

Vi får diskrete, veldig diskrete!, antydninger om problematiske sider ved hovedpersonen (drikking, raseri, utroskap), og vi får et rikt monn av kontekstualiserende oppsummeringer av tidsånd - verdensbegivenheter og lokal meteorologi.

Men mest av alt får vi alle tenkelige varianter av utsagn om hvor mye glede han har spredd, hvor mye han har betydd for så mange, så mange, og hvordan han er blitt hedret igjen og igjen, endog av de kongelige.

En bauta
Og slik må det være - her reises det bauta. Aftenposten-journalist Bjørn Brøymer har sittet sammen med hovedpersonens datter Siri Juster og bladd seg gjennom et stort materiale. Siri forteller sine minner, noe stoff er hentet fra en upublisert selvbiografi, noe fra en tidligere biografi og diverse fra avisutklipp - i all hovedsak fra Aftenposten.

Vi får være med i Justers barndom, som minstemann i huset hos sjefen på Sagene brannstasjon - Justers far. Den lille Leif får være med pappa i teatret der han er brannvakt. Etter folkeskolen blir det ikke mer skolegang - det bærer inn på teatret, først som sjokoladegutt. Etter diverse småroller får han sitt gjennombrudd som den lange, hengslete og radmagre partneren til den lille tjukkasen Einar Rose. To morsomme Oslo-gutter, begge fra Østkanten. Det blir revy etter revy - for det aller meste store suksesser, iallfall i følge denne boka.

Dumme, dumme NS
Revyfolket holder det gående også under den tyske okkupasjonen, men da må de forholde seg til NS-myndighetenes sensur.

Komikerne var onde før også

Et høydepunkt i boka er fortellingen om hvordan våre helter klarer å lure de humørløse sensorene til å godkjenne en tekst som nokså åpenbart har brodd mot det forhatte regimet. Dumme, dumme NS!

Det er også fint at boka vier plass til å gjengi et knippe revytekster og tegne kjappe mini-portretter av Justers nærmeste kolleger. Det er nostalgisk sus over disse navnene: Per Kvist, Agnes Mowinckel, Lalla Carlsen, Kari Diesen, Jens Book-Jensen, Aud Schønemann.

Men det er ikke lett å forstå hvorfor Brøymer hele tiden skal flette inn irrelevante småtterier om Per Aabel, om enn de to var venner.

Vi får presentert mange av Justers glansnumre - døgenikten Tussan Smith, den sleipe Hr. Silke som vil hjelpe krigsprofitørene, problembarnet Tor og kanskje morsomst av alt - samnorsklæreren Opstadnuten som på arrogant vis kommer til kort overfor sin tungnemme elev Truls, spilt av Ernst Diesen. Samnorsk er fortsatt morsomt!

Hva er komedie?
«Da lo folk!» er bokas tittel. Da lo folk? Men folk ler jo fortsatt, kanskje av det samme som den gang, kanskje av andre ting. Og folk lo før - ja, komedien er en ursjanger. Hvor kommer det fra? Hva er morsomt?

Her savnes det refleksjoner, her savnes det nysgjerrighet, her savnes det historisk bevissthet. Istedenfor å bruke plass på litt for mange familiære trivialiteter, kunne boka gitt oss tanker rundt humorens plass og relevans, før og nå.

Det eneste vi får vite på dette feltet er at Juster mistrodde Wesenlund og Heide-Steen jr. fordi de satset på improvisasjon (Juster selv jobbet alltid med velskrevne tekster).

Ondskap
Og vi får et ubegrunnet utfall fra forfatteren selv mot dagens humorister: «Det ble en vise av dét også, med dom-dali-dei og uskyldig moro fjernt fra den ondskapen som dagens norske moropettere satser alt på».

Hva betyr dette? Er vår tids humorister ondere i seg selv, eller er det en ondere tid vi lever i? Eller er dette helt irrelevant - er ikke Justers parodi på samnorsklæreren ond til fingerspissene? Samnorskforkjemperne var seriøse, selvhøytidelige strebere for en politisk sak, og de ble brutalt avkledd av besk humor på byens revyscene. Kom ikke og si at det ikke var ondt! Humor har alltid hatt et islett av det infame - hva enten man gjør narr av lassiser på femtitallet, forfjamsete hotellfolk, menn i dameklær eller nerdete blodfans av utdaterte sangartister.

Dette er en koselig bok, den er et kjært gjensyn med talentfulle stjerner fra svundne tider, og den gir lyst til å gjenoppleve de beste sketsjene. Men den klarer ikke å være så relevant som den kunne vært. Boka er mest for dem som alt vet - den vil utvilsomt funke langt bedre for min mor på 85 enn for min sønn på 14. Selv om også han ler seg ihjæl av komikk.