VIKINGENE: Lagbilde i kjent periodedramastil. F.v.: Silje Torp (Frøya), Mads Jørgensen (Viljar), Jon Øigarden (Jarl Varg), Nils Jørgen Kaalstad (Arvid), Mariann Saastad Ottesen (Hildur), Henrik Mestad (Høvding Olav), Mikkel Bratt Silset (Ragnar), Kristine Riis (Liv), Kåre Conradi (Orm), Øystein Martinsen (Kark) og Trond Fausa Aurvåg (Rufus).   Foto: NRK / Glenn Meling/Finn Erik Johannessen
VIKINGENE: Lagbilde i kjent periodedramastil. F.v.: Silje Torp (Frøya), Mads Jørgensen (Viljar), Jon Øigarden (Jarl Varg), Nils Jørgen Kaalstad (Arvid), Mariann Saastad Ottesen (Hildur), Henrik Mestad (Høvding Olav), Mikkel Bratt Silset (Ragnar), Kristine Riis (Liv), Kåre Conradi (Orm), Øystein Martinsen (Kark) og Trond Fausa Aurvåg (Rufus).   Foto: NRK / Glenn Meling/Finn Erik JohannessenVis mer

Komiserien «Vikingane» er vekselvis hylende morsom og underbukse-platt

Vikingparodi dyppet i kroppssvæsker.

«Dere er vikinger. Det er verdens letteste jobb, det. Sitte i båt, stikke folk med sverd. Det er så basic som det er mulig å få det», fnyser husfrua Liv (Kristine Riis) i NRKs nye serie «Vikingane».

Vikingane

4 1 6

TV-serie, komedie

Regi:

Jon Iver Helgaker og Jonas Torgersen

Skuespillere:

Kåre Conradi, Silje Torp, Trond Fausa Aurvåg, Nils Jørgen Kaalstad, Kristine Riis, Henrik Mestad, Marian Saastad Ottesen, m.fl

Premieredato:

14. oktober på nett-tv, 21. oktober på NRK1

Aldersgrense:

12 år

Se alle anmeldelser

Å være gift viking er visst ikke like lett. Bare spør mannen hennes, den frustrerte krigeren Arvid (Nils Jørgen Kaalstad). Eller feminine Orm (Kåre Conradi), som er lillebror til høvdingen og gift med den tøffeste skjoldmøyen, og foraktet av begge.

De tre er noen av de morsomste bekjentskapene i serien, som kjører hardt på kjønnsrollekomikk. «Vikingane» har vært omtalt som en parodi på de blodige publikumsvinnerne «Vikings» og «Game of Thrones», men Monty Python er nok den tydeligste referansen.

Serien er et lappeteppe av vikingsketsjer, sydd sammen av en overgripende idé: Tenk om vikingene tenkte og snakket og kranglet som oss, innimellom plyndring og voldtekter og mjødbegersvinging?

Kulturkræsj

Realisme er altså ikke et stikkord, men universet er imponerende gjennomført. Det handler om vikinglandsbyen Norheim, som ligger naturskjønt til blant høye fjell. Høvding Olav (Henrik Mestad) og krigerne hans kommer hjem fra vikingtokt, til glede for hans fagre kone Hildur (Marian Saastad Ottesen) og frustrasjon hos Orm.

Vakker fiolinmusikk og vakrere, nasjonalromantiske landskapsbilder kan lett lyve om hva slags serie dette skal være, helt til noen åpner munnen.

Da går det i «serriøst», «liksom», og ulike former for floskler og 2016-uttrykk, på ørten dialekter. Til og med den romerske trellen Rufus (Trond Fausa Aurvåg) snakker kav østlandsk, han har nemlig så godt språkøre. Med sin siviliserte bakgrunn er han vår tids representant i vikingverdenen, en vandrede misantropisk kulturkræsj.

Fryktbasert ledelse

Tvistene er ikke de mest overraskende, og noen poenger er så åpenbare at du går lei lenge før punchlinen. Men andre ganger er det hylende morsomt. Særlig hvis du er fan av overnevnte dramaserier, men har selvironi nok til å innrømme at det er sider ved dem - og samtalen om dem - som er nokså komiske. Som alle forsøkene på å gjøre periodedramaenes maktkamper til samtidskommentarer.

I første scene kræsjer samtidssjargongen kontant med vikingkulturen, når den nyrøvede trellen klager på «dårlig informasjonsflyt» ombord på vikingskipet. Høvdingen gir ham en på tygga til svar, men angrer seg etterpå: «Det ække helt meg, det derre fryktbasert ledelse-opplegget.»

Her blir vår, eh, stolte machofortid stilt til veggs. Er det greit å dra på tokt når du egentlig har avtalt kvadkveld med venneparet? Hvordan reagere når andre menn skryter av hvor god kona var til å voldta munkene?

Voldsromantikk-parodi

Flere av vikingene er hardbarka nok til å gli rett inn i en episode av «Vikings» - denne seriens Ragnar ligner navnebroren i originalserien. Her er også en kopi av drapsmaskinen «The Mountain» i «Game of Thrones».

Blodig blir det selvsagt, med slike forelegg. Mennesker kuttes i to, hoder rives av og øyne røskes ut, men de uventede dødsfallene som særlig «Game of Thrones» er så kjent for, blir en del av komikken her, når de inntreffer enda mer plutselig og teatralsk. Voldshumoren parodierer voldsromantikken i de andre seriene, og treffer stort sett godt. Til og med når det dreier seg om seksuell vold, som ellers ikke er så lett å tøyse med utenfor mannegrupper på Facebook.

Blod er imidlertid ikke den eneste kroppsvæsken «Vikingane» vasser i. Mindre underbukse-folkelig humor hadde ikke vært meg imot.

Her skytes humorpilene i alle retninger for å treffe flest mulig, men litt større kreative sjanser ville gjort serien mer original og sannsynligvis mye morsommere.

  • Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.