NOBELPRISEN: Forfatteren Philip Roth er en av de amerikanske dikterne som stadig blir tippet som vinner av Nobelprisen. Han har noen helt særegne kvaliteter i sitt forfatterskap.
Foto: Ørjan F. Ellingvåg
NOBELPRISEN: Forfatteren Philip Roth er en av de amerikanske dikterne som stadig blir tippet som vinner av Nobelprisen. Han har noen helt særegne kvaliteter i sitt forfatterskap. Foto: Ørjan F. EllingvågVis mer

Komisk om identitet og nasjon fra en av USAs «fire store»

Mørk latterbombe fra Philip Roth.

||| BOK: Ifølge den amerikanske professoren og kritikeren Harold Bloom utgjør Philip Roth, sammen med Thomas Pynchon, Don DeLillo og Cormac McCarthy, de fire store i amerikansk samtidsprosa.

Roth er også den tredje amerikanske forfatteren som i sin levetid får samlede verk utgitt av Library of America. I de seinere årene har Aschehoug gjort en god jobb med å oversette forfatteren til norsk, seinest med den foreliggende romanen, Sabbaths teater.

Humor og realismeRomanen ble opprinnelig utgitt i 1995, og jeg skal slå det fast med det samme; det er en forunderlig roman. Boken er komposisjon av burlesk og hysterisk realisme, svart og religiøs humor, indignasjon og promiskuitet, for å nevne noe. Stilen veksler uavbrutt mellom lavkultur og høykultur, her beljes «jeg kjenner det helt nedi fitta» i samme åndedrag som Tintorettos malerier blir omtalt, og de ulike språklige sjargongene og litterære sjangrene (brev, dikt, båndavskrift, dagbok, sitater osv.) avløser hverandre.

Hovedpersonen er selvfølgelig også av det bemerkelsesverdige slaget. Mickey Sabbath er 64 år, revmatisk, tidligere dukketeaterspiller og arketypisk mann; drevet av begjær, notorisk utro, med en forkjærlighet for unge, kvinnelige studenter og seksuelle avvik. Sabbath er gift med en alkoholisert kone, angivelig bare fordi hun kan forsørge ham, egentlig forakter han hjem, familie og det borgerlige livet.

Helt på grensaPortrettet av Sabbath problematiserer på en god måte identitet. Dels gjennom å framstille utsiden og innsiden av et menneske. Philip Roth er dyktig på å la dialogvekslingene gli mellom tale og tanke, og slik vise at det Sabbath sier ikke nødvendigvis er det han tenker. Dels handler det om utsiden og innsiden av samfunnet.

Sabbath er på den ene siden en del av (den jødiske) middelklassen, på den andre siden lever han som en anarkistisk promiskuøs og en blasfemisk, omflakkende jøde. Sabbath befinner seg dermed i spenningen mellom utsiden og innsiden av seg selv, i spenningen mellom utsiden og innsiden av samfunnet. Han er kort og godt et grensetilfelle.

Sin egen nekrolog
Samtidig (eller nettopp derfor) er Sabbath også en satirisk personifisering av USA: Han er primitiv, han er grådig, han er patriotisk og han er på alle måter den utøvende makt, men han bærer også på store tap og en stor sorg fra fortiden. Hvis man kan si at USA i høy grad er en historie om de falne, er «Sabbaths teater» i stor grad er en historie om de døde. Selv om det er det nære Sabbath skyver unna seg, er det nettopp det nære som stadig innhenter ham, slik det kommer fram i nekrolog han dikterer om seg selv:

Han etterlater seg gjenferdet av sin mor, Yvetta, fra Beth Et-eller-annet gravlund i Neptune i staten New Jersey, som ustanselig hjemsøkte ham det siste året han levde. Hans bror, løytnant Morton Sabbath, ble skutt ned over Filippinene under den annen verdenskrig. Yetta Sabbath kom aldri over det. Det var fra sin mor Sabbath arvet sin evne til aldri å komme over noe som helst.

Bemerkelsesverdig«Sabbaths teater» tillater seg å være både intellektuell og folkelig, dyp og lett, underholdende og kjedelig. En og annen scene kan bli så parodisk at jeg har vanskelig for å ta dem på alvor. Til gjengjeld: Jeg ler da også godt under lesningen, og det er ikke til å komme unna at jeg lar meg imponere over Roths litterære repertoar. En bemerkelsesverdig bok, dette.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 22. februar 2010.

Komisk om identitet og nasjon fra en av USAs «fire store»