INNSTILT: Frps stortingsgruppe innstilte onsdag forrige uke på Asle Toje som sitt medlem til Nobelkomiteen. 43-åringen jobber i dag som forskningsdirektør på Nobelinstituttet. Her er han på Nobelinstituttet i Oslo etter offentliggjøringen av Colombias president Juan Manuel Santos som vinner av fredsprisen i 2016. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
INNSTILT: Frps stortingsgruppe innstilte onsdag forrige uke på Asle Toje som sitt medlem til Nobelkomiteen. 43-åringen jobber i dag som forskningsdirektør på Nobelinstituttet. Her er han på Nobelinstituttet i Oslo etter offentliggjøringen av Colombias president Juan Manuel Santos som vinner av fredsprisen i 2016. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Nobelkomiteen:

Komité i ubehagelig farvann

De som anser innvandring som en kilde til Europas mulige undergang, får sin representant i verdens mest velrenommerte komité.

Meninger

Ettersom forslaget stort sett bare har utløst hyllest, er det på sin plass med en motstemme.

Da jeg først leste en av Asle Tojes bøker for noen år siden, opplevde jeg en slags glede over den tilgangen han ga på perspektiver fra et menneske som ser verden svært annerledes, fra hva jeg den gang kalte en «gammel sjel». Godt skriver han også.

Etter hvert har min glede kjølnet anselig, i takt med Tojes insistering på en nokså smal og selvopptatt form for nasjonalisme. Noe av dette har også å gjøre med at jeg ikke lenger har tålmodighet med folk som er skjødesløse i omgangen med rasisme.

Asle Toje er nemlig forskeren og samfunnsdebattanten som blant annet har brakt den vulgært rasistiske romanen «De helliges leir», av franske Jean Raspail, inn i norsk debatt som et referansepunkt for flyktningkrisen.

Dette er romanen hvor horder med mørkhudede, illeluktende indere har sex med barn «i et kaos av møkk og forsyndelse» før de gjør landgang i Frankrike, og myrder franskmenn for fote, godt hjulpet av landets allerede eksisterende minoritetsbefolkning.

Dette er en roman Toje har valgt å oppsummere som «ubehagelig profetisk», til og med «forbløffende» så. Helt overraskende er det ikke at det høyreradikale nettstedet document.no har valgt å oversette romanen til norsk som sin første utgivelse, etter Tojes promotering.

Som Bjørn Stærk skrev i Morgenbladet i sitt svar til Toje: «Jeg er skuffet over at han (Toje) har skrevet positivt om en bok hvor zombieflyktninger erobrer det hvite Vesten, og hvor det på hver side hamres inn at medfølelse med ikke-hvite mennesker er første skritt mot selvutslettelse.» Og som Stærk også skriver: «Raspails ståsted er hvit makt.»

Tojes forbehold mot De helliges leir har gjerne vært moderat formulert, og kommer i annen rekke for hans åpenbare fascinasjon for bokas angivelige innsikter. Han har spesielt heftet seg ved bokas avsløring av såkalte «idealister».

Det første offeret i romanen er en av «idealistene» som ikke frykter innvandrernes ankomst. Han myrdes i kaldt blod av romanens forteller, en selvhøytidelig fransk professor, som en straff for å være så irriterende naiv, og som en feiring av alle de gangene europeere har drept hunere, arabere og tyrkere opp gjennom årtusenene. Det er vel mennesker med tilsvarende «idealistiske» sinnelag som dette drapsofferet Nobelprisen gjerne har gått til. Den har i alle fall ikke gått til professoren.

Toje har selv skrevet at det å redde flyktninger og innvandrere som risikerer drukningsdød, «kan sprenge selve samfunnskontrakten».

Dette må vel forstås slik at en norsk regjering svikter sin forpliktelse overfor landets innbyggere hvis den velger å redde druknende ikke-norske mennesker utenfor landets grenser, eventuelt fordi disse redningsoperasjonene bidrar til en innvandring som undergraver landet.

Dette synet er ikke akkurat preget av den medmenneskelighet som man liker å tro Nobelprisen hegner om. Den handler som kjent om «nasjonenes forbrødring», ikke om at en regjering svikter sine egne hvis den redder andre nasjoners druknende. Innlegget hvor han skrev dette, er blant annet republisert på document.no, samt på andre innvandringsfiendtlige nettsteder.

Toje gjorde seg også bemerket under flyktningkrisen ved å kritisere NRK for å, «i store spørsmål som krise og krig, [svikte] og blir godheten selv». Ok, så godhet er noen suspekte greier, noe man bør være varsom med å holde på med. Da vet vi i alle fall hvilket perspektiv han ikke vil representere i Nobelkomiteen.

Asle Toje er også mannen som ønsker å bidra til revitaliseringen av en ideologisk nasjonalisme som drivkraft. Der mange andre primært føler uhygge over framveksten av en ny generasjon med nasjonalisme, ser Toje ut til å mene at det er her de positive mulighetene for Europas framtid ligger.

Som han har skrevet: «Ikke bare i Øst-Asia, hvor nasjonalistisk tankegods er tilbake på skolens læreplaner, men også i Europa hvor nasjonalisme er motoren i mange av protestpartiene som stormer frem. Russlands nye styreform, ofte referert til som «autoritær kapitalisme», er også en nasjonalisme.»

Utviklingen i land som Ungarn, Polen og Russland skulle derimot være mer enn nok til å rygge unna nasjonalismens fristelser. Disse landene gir nå tydelige påminnelser om nasjonalismens stygge, autoritære og ikke minst fremmedfiendtlige potensiale, i likhet med valget av Donald Trump som USAs president.

Det vakte sterke reaksjoner da Toje advarte mot faren for at «etniske nordmenn» vil komme i mindretall i år 2100. Med Tojes form for hodetelling vil mennesker med forfedre født på et annet kontinent, aldri regnes som egentlig norske. I stedet vil de bli stående som medlemmer av en gruppe som på heller diffust vis truer landets majoritet. Nobel-klang er det heller ikke over denne nokså skjematiske inndelingen av mennesker ut fra et uklart sammensurium av opphav og kultur.

Tojes syn på Europas framtid er likeså dyster. Det går visst den samme veien som med Romerriket, og det er nokså klart at han mener det har mye å gjøre med innvandringen. Slik oppsummerer han eksempelvis hvorfor det i sin tid gikk så galt med det multikulturelle Galicia: «Ta et landområde, fyll det med innvandrere, innfør kun de mildeste integreringstiltak og slukk lyset.» (Jernburet, 2014)

Ingen komité i landet – ingen komité i verden – har samme ry for å stå på siden til truede stemmer og utsatte minoriteter. Det er vanskelig å få Toje til å passe inn her. Den eneste muligheten er vel hvis man omdefinerer Europas hvite majoritet til å være de egentlig «utsatte» på grunn av innvandringens farer og sivilisasjonens medfølgende sammenbrudd.

Da har jeg ikke engang berørt det temaet som er Tojes opprinnelige interesse, nemlig forsvarspolitikk. Dette omfatter hans syn på behovet for et sterkt forsvar, hans kritikk av forbudet mot klasevåpen, og hans nokså positive syn på atomvåpens rolle. Det er å si det mildt at dette ikke samsvarer med et av de andre kriteriene for å motta Nobelprisen, nemlig nedrustning («reduksjon av stående armeer»).

Nobelkomiteen bør selvsagt inkludere et mangfold, men kanskje et mangfold som står mer på prisens grunn. Kanskje man til og med kunne ha tenkt at verdens fremste fredskomité etter hundre år kunne hatt plass til en person med annen bakgrunn enn landets majoritet. Så får vi bare håpe at verden ikke får med seg at vi i stedet tok en Toje.