Kommareglenes hevn

I Storbritannia begynte årets siste bokmåned med at John le Carré ytret seg i dystre vendinger om samtidslitteraturens vilkår. I Bushs tidsalder er det blitt umulig å skrive en bekreftende litteratur, mente spionromanhøvdingen.

MAN MÅ HA SYMPATI

med synspunktet, men hadde Carré tatt en titt på bestselgerlistene, ville han raskt sett at den bekreftende litteraturen lever. Helt oppe på andreplass ligger ei bok som er i ferd med å gi ei hel gruppe marginaliserte mennesker - pedantene, nerdene, all verdens nedstøvede - fornyet tro på framtida. Den handler om tegnsetting.

Er du blant dem som kjenner at det rykker rart i ansiktsmuskulaturen når du går forbi «Brita's butikk», og som rødmer over at Universitetsforlagets nye «Hva er»-serie ikke kan koste på seg et spørsmålstegn? (De kaller det branding; det likner dumskap.) Du er ikke alene.

BOKA SOM HAR

overrumplet det britiske bokmarkedet, er skrevet av Lynne Truss og heter «Eats, Shoots & Leaves». Den er behørig tilegnet de russiske trykkeriarbeiderne som i 1905 gikk til streik for å få samme betaling for komma og apostrofer som for bokstaver. Noen må gjøre noe for å få ned kommakriminaliteten, mener Truss. Det er på tide med nulltoleranse overfor den stadig økende volden mot tegnsettingsreglene. Mange må være enige. Bare «Harry Potter» selger bedre her borte.

TRUSS MAKTER

å illustrere sin tilsynelatende kontroversielle påstand: «I tegnsettingens verden er det aldri et kjedelig øyeblikk.» Hun gir gode tips om engelske kommaregler, men boka er full av gode historier også for dem som ikke akter å skrive utenlandsk med det første. En av disse anekdotene har gitt meg tilbake troen på den litterære integritet: Milan Kundera sies å ha kvittet seg med en forlegger som ville erstatte et semikolon med et punktum!

Det kan fremdeles bli bestselgere av det sexfrie og støvete. Truss har rett og slett skrevet en knakende god bok om et av vår samtids mest tabuiserte tema.

HØRER DU

gnissingen av tweed mot tweed? Kynikerne og de giddaløse vil antakelig nekte å la seg overraske over at korrekte briter pent stiller seg i kø for å få tak i denne boka. Men mon tro om ikke britenes «Apostrophe Protection Society», hvor medlemmene sender ut høflige brev med forslag om hvordan skilt og plakater kan forbedres, burde bli et forbilde? Vi kunne trenge en Forening for apostrofens begrensning (FAB) her hjemme. Og gjerne med en militant fraksjon, Den virkelige FAB, som gikk til aksjoner mot styggedommen i det offentlige rom.

Jeg hadde tenkt å kalle denne artikkelen «Tore's lille boknytt» for at leserne allerede fra første stund skulle irritere seg over den forbryterske apostrofen i tittelen. Da ville jeg fått akkurat den leserkretsen jeg ønsket meg. Truss har vist at vi er mange. Pedanter i alle land: foren dere! Ennå er det dag.