MÅ FÅ BESTEMME: Debatten rundt fosterreduksjon er noe jeg føler angår meg personlig, skriver artikkelforfatter. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
MÅ FÅ BESTEMME: Debatten rundt fosterreduksjon er noe jeg føler angår meg personlig, skriver artikkelforfatter. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Fosterreduksjon

Kommende tvillingmamma: Har flere ganger hatt fosterreduksjon i tankene

Jeg må innrømme at reaksjonen min var sjokk, frykt, skuffelse og bekymring for hvordan vi skal greie dette.

Meninger

Jeg har i høst og vinter kjent på et økende sinne og avmakt i møte med den politiske debatten knyttet til reproduksjon og kvinners rettigheter. Vi har hatt en lang og slitsom runde angående paragraf 2c som nå heldigvis forblir urørt. Imidlertid har man kjørt gjennom en innskrenkning av rett til selvbestemt abort, dersom man er gravid med flere barn, samt at KrF får legge ned veto rundt retten til å få assistert befruktning dersom det er kvinnens egg som er problemet, og ikke mannens sæd.

Jeg ble selv gravid etter slitsom og lang prøving i oktober 2018. Veldig tidlig fryktet jeg at det var snakk om to fostre, fordi symptomene kom raskere og mer intenst enn ved min første graviditet. Dette ble bekreftet på tidlig ultralyd. Jeg må innrømme at reaksjonen min var sjokk, frykt, skuffelse og bekymring for hvordan vi skal greie dette.

Jeg har flere ganger hatt fosterreduksjon i tankene, men slått det fra meg.

Vi har kjempet hardt for å bli gravide og prøver å tenke at vi fikk et bonusbarn, selv om det bare var to barn vi ønsket i utgangspunktet. Debatten rundt fosterreduksjon er likevel noe jeg føler angår meg personlig, ettersom den nye regjeringen tar bort min rettighet til å bestemme dette selv.

Vår nye familieminister uttaler at «klarer man å bære fram ett barn, klarer man to». Denne uttalelsen har han moderert, men jeg mistenker at moderasjonen først og fremst kommer som resultat av reaksjonene han har fått og ikke at han faktisk mener noe annet.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å gi et innblikk i hva to, og ikke ett barn, betyr for en helt vanlig familie som oss. Vi har etter oppdagelsen måttet kjøpe nytt hus og selge leiligheten vår. Dette fordi vi ikke har plass til tvillingvogn, ikke har stor nok plass til tre barn og leiligheten er svært upraktisk (å bære to spedbarn i våre bratte og smale trapper er ikke forsvarlig).

Vi må kjøpe ny bil, da det ikke er plass til to babystoler og ett sete 2, og få måneder etter fødsel tre sete 2 som skal stå bakovervendt. Vi kommer til å ha nærmere 10 000 kr i barnehageutgifter i måneden. Vi må kjøpe et ekstra sett med det meste (mens vi i utgangspunktet hadde tenkt at barn nummer to kunne arve etter første barn).

Ferier vil man måtte vurdere om man har råd til, barna skal gjerne få delta på fritidsaktiviteter, nye klær må de ha. Og så videre. Rent økonomiske og praktiske hensyn altså, men faktiske problemstillinger man må tenke over, og som ikke alle familier har mulighet til å håndtere. Våre to inntekter er gode nok (tror vi) til å klare dette, men det er ingen selvfølge!

Jeg har en medisinsk tilstand som i utgangspunktet klassifiserer svangerskapet mitt som et risikosvangerskap. Jeg hadde komplikasjoner sist, som man frykter vil gjenta seg nå. Ingen kan helt svare på om risikoen øker ved to fostre vs. ett. Det jeg imidlertid vet er at å håndtere min tilstand er svært mye vanskeligere denne gangen enn forrige gang, både på grunn av et eldre søsken å ta vare på, og fordi det er to barn i magen.

Økt hormonnivå gjør at de fleste flerlinggravide har flere plager og at plagene kommer tidligere og sterkere. De fleste som vet hva graviditet kan gjøre med kroppen har respekt for at dette ikke er en bagatell. Risiko for prematur fødsel skremmer meg voldsomt, og jeg frykter lange opphold på nyfødtintensiven med syke, kanskje livstruede babyer, med en toåring hjemme. Denne situasjonen er det heller ikke alle familier som kan stå i, av ulike grunner.

Disse problemstillingene kan framstå som bagateller for dere som anser liv som hellig, også i mors mage. Det er likevel viktige problemstillinger som vi som faktisk står i situasjonen må tenke gjennom. Har vi råd til dette? Klarer vi dette? Hva skjer med toåringen dersom tvillingene blir svært premature og dårlige lenge? Har vi nettverk nok rundt oss til å ta vare på førstemann da? Klarer vi å komme oss i nytt hus og få i orden alt som må på plass før tvillingene kommer? Har vi kapasitet til å gi alle tre en god oppvekst?

Vi har et friskt barn fra før og har forutsetningene til å klare å ta vare på to barn til, både praktisk og økonomisk. Vi er så utrolig privilegerte! Dette gjelder overhodet ikke alle familier. Jeg vil anta at de som har valgt å gjennomføre fosterreduksjon, har gjort det etter nøye vurderinger og med tungt hjerte.

Man trenger ikke like tanken på å ta bort friske fostre, men faktum er at for noen er dette eneste utvei. Dersom alternativet er å ta bort begge fostrene, vil jeg anta at innskrenkningen i loven har ført til motsatt effekt enn det man hadde i tankene. Min kropp, min familie, min situasjon, min beslutning!

Dagbladet kjenner til kvinnens identitet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.