Kommentar: En professor hopper av

Vi står på Sørenga i Oslo, professor Magnus Rindal og jeg. Han forteller meg at han har skrevet et brev til byrådsleder Fritz Huitfeldt der han gjør det klart at han synes det er meningsløst å sitte i et styre for utvikling av dette området så lenge det ikke bevilges en øre til samme formål. Tankene, planene og ideene om park og middelaldermuseum ligger et sted i tåka, som er regntung omkring oss.

- Føler du deg lurt?

- På et vis.

- Men styret du var med i skulle jo ikke komme med sin innstilling før i mai, og du er den eneste som trekker deg nå, hva gagner det saken?

- Det skaper oppsikt.

- Så du tenker at dersom professoren hopper av, så hopper journalisten med?

- Det ville da være noe.

Og han får sin artikkel, professoren i nordisk middelalderkultur, men ikke helt som han hadde tenkt seg, for med sin avhopping fra det offentlige byråkratiet og saksgangenes bedagelige (og behagelige?) rytme, gjør han meg oppmerksom på noe annet: Kulturutvikling av Oslo er en eneste stor suppe av ulike instanser - de aller fleste offentlige, statlige og kommunale. En protest mot manglende evne til å handle og bevilge kan være som et rop i tåka, og på Sørenga blir dessuten ropet borte i støyen fra motorveiene, jernbanen og containerhavnas drønn.

  • Professor Rindal satt i et interimsstyre for etablering av et middelaldermuseum på Sørenga. Rindal var dessuten leder av en referansegruppe for samme prosjekt. Styret som ledes av Bernt H. Lund, skal levere sin innstilling om organisering og finansiering innen midten av mai i år. Det betyr at man uansett ikke vil komme særlig langt innen tusenårsjubileet, men litt på vei, eller litt raskere på vei, kunne man utvilsomt ha kommet dersom Oslo hadde satt av penger på 98-budsjettet. Det er ikke gjort, og det er den formelle grunnen til at Rindal trekker seg.
  • Og nå er det rett før vi detter i suppa: For utviklingen av både middelaldermuseet og en park omkring Nordens største samling av middelalderruiner er avhengig av statlige kroner. Enkelt sagt: Oslo venter på staten, og staten venter på Oslo. De snakker sammen, de prater sammen, regelmessig, og planer lages, tanker drysses, men når det kommer til de endelige finansielle initiativ, økes avstanden mellom regjeringsbyggene og Rådhuset til en avgrunn.
  • Vi står der på Sørenga, professor Rindal og jeg, vi forsøker å telle hvor mange statsråder vi må transportere hit før alt er fiks ferdig etter Rindals drømmer og håp: Kulturministeren, kirke-, udannings- og forskningsministeren, miljøvernministeren, samferdselsministeren og kanskje kommunalministeren: En minitaxi + en buss av Oslo-byråder og Oslo-utvalg.
  • Ta Tullinløkka:
  • Poenget burde være rimelig klart: Det nytter i og for seg ikke å skylde på noen, for alle gjør sitt - på demokratisk vis, og det er et av problemene. Kanskje det største: Alle er i sin rett, alle har rett. Sånn er demokratiet, vil noen si.
  • Kanskje skulle kulturminister Anne Enger Lahnstein og byråd Grete Horntvedt sette seg sammen og forsøke på det umulige: Ta tak om helheten. Tenke at kulturutvikling er grensesprengende og at å ta tak om helheten vil være å lage bråk, som Lahnstein jo proklamerte at hun ville ha. Å samle alt på en hånd, behøver ikke å være udemokratisk, tvert imot, fordi det kan tydeliggjøre ansvar. Dessuten kan det være effektivt og kostnadsbesparende.

Det er ned i den professor Rindal svever.

Å få dem til å møtes? Sånn for kulturutvikling av Oslo? I dag kommuniseres det gjennom hundrevis av utredninger og høringer der de skal høre hverandres utredninger og høringer.

Velbekomme.

Nå skal Statsbygg sende programmet for konsekvensutredningen på høring. Og når programmet for konsekvensutredningen er godkjent, kan konsekvensutredningen begynne, og når den er ferdig, sendes den ut på høring... kanskje en gang ut i 1999 nærmer vi oss et vedtak om vi er heldige... Men så enkelt er det ikke, om noen skulle tro det, for fagfolkene er uenige om de vil ha museet på Tullinløkka eller på Sørenga og i Kulturdepartementet holder de på med en stortingsmelding om museene her i landet. Når denne meldingen kommer er uvisst, men i alle fall ikke før sommeren. Den berører også disse spørsmålene... dessuten er det nettopp levert utredninger om Oslo som en kulturhavn, og de passer for så vidt godt til Rindals visjon om en middelalderpark med fri adgang til sjøen... men så har vi NSB som har sine inntektsbringende planer, og Vegvesenet sine...

Det tror jeg ikke. Og Rindal hopper i protest. I tåka, for det er fristende å foreslå enda et utvalg som ser på disse forviklingene, som trolig koster titalls millioner.

Vinnerne i dette spillet er planleggerne og forskerne på alle nivåer. Konsulentbyråene. Og taperne er alle dem som ser mulighetene for at noe vakkert og flott kan utvikle seg til beste for fellesskapet, men som mer og mer føler seg forlatt på en ruinhaug, omgitt av tåke og uten andre lyder enn brøl fra bil og jernbane.

Og tar de et slikt grep, kan de kanskje også fange Rindal i flukten.