FRAM I LYSET: - Informasjonssamfunnet har fått fram grumset i folkedypet. Det er en positiv utvikling såframt du er en tilhenger av ytringsfriheten». Illustrasjonsfoto: Sang Tan / AP / NTB Scanpix
FRAM I LYSET: - Informasjonssamfunnet har fått fram grumset i folkedypet. Det er en positiv utvikling såframt du er en tilhenger av ytringsfriheten». Illustrasjonsfoto: Sang Tan / AP / NTB ScanpixVis mer

Kommentarfeltarbeiderklassen

Mer enn å være et lavterskels debattforum, gir kommentarfeltet innsikt i andre menneskers tanker og følelser. Rettere sagt i andre menneskers hat.

Alle som har lest et kommentarfelt på dagbladet.no eller en annen stor nettavis vet hvordan regla går. Hvis saken kan dreies i retning av politikk eller dagens samfunn vil det uunngåelig bli rettet anklager mot sosialistpakk og rødstrømper og Jensemann og innvandrere. Nettkommentatorene virker låst i et parallelt univers der misnøyen er hellig, retorikken krystallisert i et fryktelig forfølgelseskompleks, og vreden så repetitiv at den hypnotiserer deg. «Steng kloakken», sier folk, men kloakken fortsetter å renne.

Akkurat som en kreft sprer hatet seg til alle cellene i systemet. Ingenting slipper unna, selv ikke lettbente artikler der for eksempel et kull med kattunger reddes ut fra en nedgrodd potetkjeller. Diskursen blir okkupert av indignerte rasister som er lut lei av at kommentarfeltet er åpent på harmløse gladsaker, men stengt på artikler der deres evig brennende hat mot muslimer vil framstå mer saklig. Lederen i Ku Klux Klan avslutter med å si at kattungene aldri hadde trengt å søke tilflukt i den potetkjelleren hvis det hadde vært mindre somaliere i gatene våre.

Det er enkelt å gjøre narr av. Det er uimotståelig enkelt, men det behøver ikke å bety at det er riktig. Folkeopinionen skal ideelt sett forme politikken. Kommentarfeltet kan derfor være skremmende lesning. I artikler om FNs klimapanels dystre utsikter for framtida florerer det av kommentarer à la «klimabløffen er bare et påfunn for at sosialistene skal tjene blodpenger på avgifter». Holdningen er en dødsdom for menneskerasen hvis den blir tilstrekkelig utbredt. Ligger kuren i å bevege seg ned i kommentarfeltet for å møte de råtne påstandene med saklige og informative svar? Det kan neppe skade, men det finnes nok mer givende sysler også. Påvirker ekkokammeret andre enn de som skriker i det?

Dagbladets kommentarfelt er et produkt av sin egen tilgjengelighet. Under ditt eget navn eller et pseudonym kan du uttale deg om enhver problemstilling. Alt du trenger for å få budskapet ditt lest av tusenvis av mennesker er en e-postadresse. Når barrieren for å delta er såpass lav burde det ikke overraske at kommentarfeltet blir en orgie av oppmerksomhetssyke og forvirret raseri. Det er et uheldig, men knapt bemerkelsesverdig, symptom på det fantastiske prinsippet om fri deltakelse.

Den digitaliserte samfunnsdebatten foregår på en arena der kjønn, alder, utdanning og tro blir gjort fullstendig uviktig. Synspunkter som det etablerte media dømmer usmakelig kan publiseres usensurert gjennom utallige kanaler. Både private og statlige interesser jobber for å innskrenke frihetene vi har fått, men det ville vært katastrofalt om de lyktes. I kommentarfeltene blir det gitt en stemme til folk som aldri vil bli invitert på radio av Anne Grosvold for å gjøre rede for standpunktene sine. En strengere moderering vil nok gjøre debatten mer saklig, men den vil samtidig miste funksjonen som en ventil for undertrykt sinne. Misnøye bør aldri ignoreres. Informasjonssamfunnet har fått fram grumset i folkedypet, og det er en positiv utvikling såframt du er en tilhenger av ytringsfriheten.

KRONIKKFORFATTER: Bjørnar Bergem
KRONIKKFORFATTER: Bjørnar Bergem Vis mer

Kommentarfeltene inneholder i dag en klar overvekt av reaksjonære synspunkter. Muligens ligger noe av årsaken i at de reaksjonære føler de ikke kan uttale seg om kontroversielle temaer i finere selskap uten at det får konsekvenser. De føler at verden går til helvete, men må holde munnen lukket i frykt for moralsk fordømmelse.

Eivind Trædals kronikk, «Søppelmennesker» (november 2011, red.anm.), tar utgangspunkt i en anekdote der en mann på vandring i Grünerløkkas gater uprovosert skriker ukvemsord til fire skremte jenter i skaut. Hvis den radikale venstresida virkelig var interessert i å mobilisere folket, er det nettopp denne type personer de burde sikte seg inn på. Mennesker uten universitetsutdannelse, uten siviliserte manerer: bare et sydende raseri og fornemmelsen av at noe er galt. Ubehøvlede rasister har stort sett de samme behovene som du har. Stoltenberg sa: «Sammen omfavner vi åpenheten, toleransen og fellesskapet». Nei, alle gjør vi ikke dét. Men ikke demoniser de som står utenfor. Rasister eksisterer, og at de aktivt deltar i samfunnsdebatten og fremmer synspunkt som går på tvers av regjeringens idealer er et sunnhetstegn for demokratiet.

Mer enn å være et lavterskels debattforum gir kommentarfeltet innsikt i andre menneskers tanker og følelser. Rettere sagt i andre menneskers hat, den viktigste drivkraften i enhver populistisk bevegelse. Det er et tærende bål, men alt kan smis i ilden. For alt vi vet slår den neste generasjonen nettkommentatorer rot på et helt annet sted i det politiske spektrumet. Holdninger er på sett og vis overflatiske. Omstendighetene våre er det vanskeligere å slippe unna. Kommentarfeltet er det digitale proletariatet.

Det nærliggende spørsmålet er hva som skiller kronikøren fra nettkommentatoren. Kronikøren er ofte mer elegant i språkføringen, og har som regel en høyere grad av renslighet vedrørende syntaks og grammatikk. En ubetydelig forskjell. Den skremmende likheten ligger derimot i den spekulative synsingen der små, fattige observasjoner blir opphøyd til noe påstått viktig og samfunnsaktuelt. Nettkommentatorer skriver «en kulturarv i ruiner», kronikører kaller det for «et tegn i tiden».

KRONIKKFORFATTER: Sturla Haugsgjerd
KRONIKKFORFATTER: Sturla Haugsgjerd Vis mer