Norsk politisk journalistikk er syk. Den er smittet av sportsjournalistikken, og lider av overflatiskhet og alvorlig mangel på relevans. Symptomene er flokkmentalitet, skandalerytteri og kommentatorvelde.

Resultatet er at det politiske ordskiftet fordummes, og politikkens kraft svekkes. Sykdommen er langt framskreden både i medienes nyhetsdekning, i TV-debattene og hos de politiske kommentatorene. Det begynner å haste med å finne en kur.

Det er ikke et problem at det finnes debattprogrammer som krever korte svar, ei heller unaturlig at maktspill og posisjonering får fokus. Men hvis det blir regelen, gjør det noe med den demokratiske samtalen.

Velgerne er først og fremst opptatt av sak, ikke av spill. Tv-seerne vil ha politikere som presenterer de politiske løsningene sine, ikke krangling og personkarakteristikker. Politikerne vil gjerne få legge fram meningene sine på en skikkelig måte. Selv om det ikke alltid virker sånn, er vi faktisk opptatt av at politikk ikke bare er svart-hvitt, og at andre politikere ikke nødvendigvis tar feil i alt de sier og gjør.

Journalistene vet vi mindre om, men vi har inntrykk av at også journalister er lei av at mediehverdagen passer så dårlig til idealet om journalistikken som opplysende og løsningsorientert. Journalistene selv vil gjerne utføre håndverket sitt på en måte som understreker at det faktisk er forskjell på å jobbe i politisk avdeling og Rampelys.