Kommer det til å smelle like hardt i boksen som det gjorde i fjor?

Bind to om Bjørneboe like om hjørnet.

KAN SKAPE DEBATT: Første bind av Tore Rems Bjørneboe-biografi skapte debatt. Foto:  Tor Gulliksrud/Dagbladet
KAN SKAPE DEBATT: Første bind av Tore Rems Bjørneboe-biografi skapte debatt. Foto: Tor Gulliksrud/DagbladetVis mer

||| En av de bøkene det knytter seg mest spenning til i bokhøsten - ikke minst for undertegnede som gammel biograf - er andre bind av Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe (1920- 1976).

Kommer det til å smelle like hardt i boksen som det gjorde i fjor, da Rem ertet på seg en hel skokk av debattglade antroposofer?

Hvem kvesser knivene denne gangen? Første bind het «Sin egen herre». Boka som kommer om et par uker, bærer tittelen «Født til frihet». Den tar for seg Bjørneboes radikale periode, hans brudd med gamle kampfeller og den gradvise overgangen til et miljø av Vietnam-motstandere, sosialister og unge opprørere. Selv erklærte han seg som anarkist og sto i praksis alene, til siste slutt.

Gyldendal lokker allerede med nye pocketutgaver av Bjørneboes mest oppsiktvekkende bøker i denne epoken. Den såkalte «Bestialitetens Historie», som rommer «Frihetens øyeblikk» (1966), «Kruttårnet» (1969) og «Stillheten» (1973), utgis i ett bind, dessuten kommer den siste romanen Bjørneboe skrev, «Haiene» (1974).

1966 var et enestående år i Bjørneboes karriere. I løpet av én sesong utga han tre bøker som på hvert sitt vis sprengte grenser.

BJØRNEBOE-BIOGRAF: Tore Rem er snart klar med andre bind av biografien om Jens Bjørneboe.  Foto: Krister Sørbø / Dagbladet
BJØRNEBOE-BIOGRAF: Tore Rem er snart klar med andre bind av biografien om Jens Bjørneboe. Foto: Krister Sørbø / Dagbladet Vis mer

Med teaterstykket «Fugleelskerne» brakte han Bertolt Brechts teaterestetikk inn i norsk tradisjon. Med «Uten en tråd» skapte han et nasjonalt eksempel på «seksualroman», de juridiske myndighetene sørget for at den ble rettshistorie. Men først og fremst utga han «Frihetens øyeblikk», en genuin blanding av roman, selvbiografi, historieskriving og dokumentarisme, langt forut for sin tid.

Tre år seinere kom «Kruttårnet». Jeg så Bjørneboe lese fra boka i Sandvika Kino høsten 1969, kledt i jakke og slips, litt trinn, en mørk mann som kikket med fandenivoldske øyne ut i salen gjennom små anarkistbriller, mens han uten å bevege et øyenbryn leste et langt avsnitt om henrettelsesmetoder. En guru uten fastlåste ideologier, en antiautoritær opprører. Fire år seinere kom «Stillheten». Tre romaner som undersøker forholdene mellom makt og ondskap, innsikt og lidelse.

I ettertid vet vi at Bjørneboe slet med virkningen av dette stoffet. Var dette alt han hadde å by unge mennesker, en opphopning av ondskap og smerte uten en motvekt? Han hadde planer. Han ville følge opp med en «Frihetens Historie», som en arv til ungdommen.

Både «Bestialitetens Historie» og «Haiene» har korte avslutninger som speiler denne konflikten hos dikteren. I «Stillheten» skriver han: «På en planet hvor mennesker fritt har valgt å la seg brenne levende for sannhetens skyld, må det gode ha store muligheter.»

Og i «Haiene», etter blodbad og forlis, lar han de overlevende skape et slags paradis: «Efter hvert dannet vi et samfunn, hvor ingen var herrer og ingen tjenere.» Det ble med disse spe forsøkene. Enhver som leser, må selv se motvektens visjon om den finnes, konturene av frihet, drømmen som ligger bak disse vektigste verkene i Bjørneboes store produksjon.