Kommer «Half-Life» noen gang på kino?

Ifølge Valves Gabe Newell er løsningen på dårlige spill-filmer at spillfirmaene selv blir filmstudioer.

||| Valve-sjef Gabe Newell holder fortsatt muligheten for en «Half Life»-filmatisering åpen. I et intervju med PC Gamer understreker han imidlertid at spillselskapet i så tilfelle vil lage filmen selv.

Begrunnelsen for dette er opplevelser Newell og kollegene hadde i tida etter det første «Half-Life»-spillet, da Valve var i en rekke møter med Hollywood-folk.

- Flere regissører der nede ville lage en «Half-Life»-film, så de eller et talentbyrå fikk manusforfattere til å pitche forslagene sine til oss. Og historiene deres var bare så ille, jeg mener, brutalt, det verste. De forsto ikke hva som gjorde spillet til et godt spill, eller hva som gjorde det interessant å være fan av det.

Etter dette innså selskapet at «det beste vi kan gjøre er enten å ikke gjøre det som en film, eller så må vi lage det selv.»

- Og jeg var sånn, «Lage det selv? Vel, det er umulig.» Men den «Team Fortress 2»-greia, «Meet The Team»-kortfilmene, er oss som forsøker å utforske den muligheten.

Tankeeksperiment
Små drypp av filmhåp som dette er langt fra uvanlige når det er snakk om «Half-Life». Sist det var snakk om en «Half-Life»-film var i juni, da det gikk rykter om at Joss Whedon (skaper av «Buffy», «Dollhouse» og «Firefly») skulle gjøre filmen etter at han var ferdig med å regissere «Avengers».

Den «offisielle» Facebook-siden hvor ryktet startet ble imidlertid kjapt avfeid som falsk, og ryktet ble lagt dødt. Likevel hindret ikke det en rekke nettsider i å bedrive morsomme (om enn ufruktbare) tankeeksperimenter om hvordan en «Half-Life»-film kunne sett ut.

Blogger/forfatter Nate Winchester tar for seg det hele med en praktisk tilnærming. Ingen antlion-fiender, for eksempel (fordi man må spare spesialeffektbudsjettet til eksplosjonen på slutten) og teleportasjonen på starten av filmen går som planlagt (i motsetning til spillets headcrab-sabotasje) fordi den actionfylte omveien Freeman ellers må ta er mer interessant som spill enn som handling.

Samtidig tar Unreality Magazine på seg casting-jobben, med Hugh «House» Laurie i hovedrollen og Rosario Dawson som Freemans medsammensvorne, Alyx Vance.

Andre artige valg er Christopher Walken som den mystiske G-Man, og Jeremy «Ari Gold» Piven som Barney.

Hollywood misforstår
Men der noen knapt kan vente på å se Gordon Freeman storme over lerretet til Bygdekinoen (åssen går den omreisende kino-ordninga for tida, sånn forøvrig?) er det andre som inderlig håper at den bebrillede helten holder seg på flatskjermen.

Filmatiseringer av spill er nemlig et ømtålig emne, og for mange gamere de ofte ren tilgrising av arvesølvet.

Selv om noen få av dem anses som vellykkede stagnerer de fleste diskusjoner om saken kjapt i en hengemyr av Uwe Boll-hat, traumatiske minner fra «Super Mario Bros»-filmen og uenigheter om hvorvidt «Silent Hill»-filmen i tilstrekkelig grad fanget ånden fra spillet.

Problemene ser i stor grad til å stamme ut ifra det faktum at Hollywood feiler i å fange essensen av verkene de adapterer. Newells løsning på dette problemet er altså å gjøre jobben selv, og han bruker Sam Raimis planlagte «World of Warcraft»-filmatisering som eksempel.

- Jeg liker Sam Raimi, jeg har vært fan siden «Evil Dead», men som fan vil jeg heller se Blizzard lage filmen. Vi tror at kunder er sånn «ok, vi er slitne og lei av måten dere kutter og kapper i den opplevelsen det er å være fan av «Harry Potter» eller «Half-Life» eller «The Incredibles» og dere må fikse det.»

Spørsmålet om det er mer sannsynlig at spillprodusenter kan forstå film der filmprodusenter ikke forstår spill lar Newell stå ubesvart.

At noen av de mest populære spillfilmene der ute («Half-Life 2»-kortfilmen «Escape From City 17» i særdeleshet) er laget av fans med nære forhold til spillene, er kanskje et tegn på at han har et poeng.

«Scott Pilgrim» som spillfilm
Når det gjelder filmmediets tilnærming til dataspillsjangeren skrev Edge nylig en interessant kommentar om hvordan «Scott Pilgrim vs. The World» i bunn og grunn er en vellykket spill-filmatisering.

Riktignok er filmen basert på en populær tegneserie i stedet for en gitt spill-tittel, men både estetikk og fortellerstruktur er gjennomsyret med referanser til gamle 8-bit-spill.

Handlingen er sentrert rundt at hovedpersonen Scott Pilgrim skal bekjempe de sju onde eksene (altså bosser) til kjæresten sin. Hver gang Scott bekjemper en av bossene, eksploderer de i en drøss med mynter, og underveis plukker han opp ekstraliv som henger i løse lufta.

På toppen av dette: 8-bits chiptune-musikk, scener basert rundt sofasittende multiplayer-omganger og en særdeles piksellert Universal-logo i starten av filmen.

Spillfilmer uten spill
Legg så til det faktum at filmen roses av de fleste som ser den, både gamere, kritikere og vanlige kinogjengere, og man står igjen med et viktig spørsmål:

Er dette en bedre måte å bringe dataspillenes essens inn på kinolerretet?

Ja, trenger man i det hele tatt en «Half Life»-film eller en «Halo»-film etter at Neill Blomkamp på en glimrende måte integrerte viktige elementer i begge spillopplevelser i superhiten «District 9»?

Og hva med sekvensen mot slutten av «Children of Men», den som til tider ligner den urbane krigføringen i «Half-Life 2» på en prikk?

Det finnes ikke noe enkelt svar på disse spørsmålene. Noen vil alltid ønske å se Hugh Laurie uttale den tause Gordon Freemans første replikker.

Andre vil nok heller insistere på at Gabe Newell slutter å sløse energi på filmdilemmaet sitt og heller sørger for å få ut den etterlengtede tredje oppfølgerepisoden til «Half Life 2» i løpet av menneskehetens levetid.

Han er jo tross alt spillprodusent, først og fremst.