Kommer ikke på kino i byen din?

DVD har forandret måten mange filmskapere forholder seg til filmene sine på, men kinofilmen vil overleve, skriver den Oscar-nominerte regissøren Paul Mazursky.

27. JANUAR ble Steven Soderberghs «Bubble» lansert på amerikanske kinoer, og praktisk talt samtidig, på kabel-tv og DVD. For første gang var en mainstream Hollywood-film tilgjengelig hjemme, på lovlig vis og i best mulig gjengivelse, på samme dag som den ble satt opp på kino. Var dette begynnelsen på slutten for kinofilmene slik USA har kjent dem i 90 år?Jeg leier DVD-filmer over internett. Jeg ser haugevis av dem hvert år, hjemme på den lekre plasmaskjermen min. Jeg får med meg mange filmer jeg ikke ville sett på kino. Jeg er en hund etter halvdårlige filmer seinkvelds, hjemme, mens jeg gomler ost og kjeks og drikker Cola light. Jeg tar ofte en tur innom de gamle klassikerne også: Michelangelo Antonioni, Federico Fellini, Akira Kurosawa, Preston Sturges, François Truffaut, Orson Welles...DVD er et fantastisk nytt verktøy, men ... vel, her er problemet. Det har forandret måten mange filmskapere forholder seg til filmene sine på. De har skjønt at filmstudioene vil ha filmer som åpner stort på fredagskvelden. De vil ha suksesser! Ingen vits i å utvikle en idé som er intellektuelt stimulerende, ironisk eller rett og slett elegant. Oddsene er store for at den ikke engang vil komme til manusstadiet. Studioene vil ha oppfølgere til kassasuksesser, de vil ha enkle komedier med stjerner som Jim Carrey, Cameron Diaz, Ben Stiller eller The Rock. Eller skikkelig voldelige forfølgelsesfilmer med vanvittige hevndrap av hvilken som helst stjerne, særlig The Rock.

ET MER intelligent repertoar kan riktignok finne en åpning på de hippere, uavhengige og små studioene som Focus, Fox Searchlight og Lions Gate, men selv disse studioene opplever det som svært kostbart å markedsføre filmene sine. De lanserer derfor DVD-utgivelsen nærmere åpningskampanjen, slik at de kan få mer for markedsføringspengene sine. Det er sjelden en nisjefilm nå får den typen sakte markedsføring som den kan trenge for å finne et publikum.Vel, som jeg innrømmet tidligere, ser jeg massevis av filmer på DVD, men det finnes bare ikke noen erstatning for å se en film på kino med et publikum i salen. Høres kanskje snålt ut, men dere vet at det er sant.Når du ser en komedie på kino, deltar du i en felles latter. Det er morsommere. Når du ser et mektig drama, kan du kjenne publikums intensitet sammen med din. Det er ... vel, det er det grekerne for så mange hundre år siden kalte katarsis. Og en katarsis man deler med andre, likner en orgasme. Den er utmattende og opplivende på samme tid. Prøv å føle det på samme måte når du ser en DVD-film hjemme. Ikke tale om. Før du kommer til klimaks, har du sannsynligvis tatt telefonen et par ganger, gått på do minst én gang og løpt ut på kjøkkenet for å hente en ispinne. Innen den tid har du iblant glemt hvilken film du ser på.

OG SÅ, DA? Hvem bryr seg om DVD gjør filmopplevelsen for enkel? Er dette bare sutringen til en gammel filmgubbe som foretrekker Billy Wilder fremfor Steven Seagal?Vel, nei. For det første har jeg sett alle Seagal-filmene som noensinne er lagd, på fjernsyn på seine kvelder. Når han får hevnen sin, moser han skurkene skikkelig, og går med eskimojakker jeg skulle ønske jeg eide.Det lages tross alt minst ti gode filmer i året. Det er sant at i de såkalte gode, gamle dagene ble det produsert mange flere enn ti gode filmer i året, men husk, den gang fantes det nesten ikke fjernsyn. Filmene ble sett av et takknemlig publikum som ikke hadde noe bedre - som nesten ikke hadde noe annet - å gjøre. Nå kan du se et reality show på iPod-en din mens du kjører hjem fra jobb og snakker i telefonen samtidig. I våre dager lider vi alle av ADHD. Selv psykologen som forteller deg at barnet ditt har ADHD, er stressa av det røde lyset som blinker på telefonen. Han verker etter å finne ut om kona lager pasta til middag. Mens jeg skriver denne artikkelen, innser jeg faktisk at jeg er helt hyper. Jeg klarer nesten ikke å vente til jeg kommer hjem og kan se Ingmar Bergmans «Det syvende innseglet» (1957) igjen. Har filmen tålt tidens tann eller kommer den til å virke litt tåpelig?

SÅ HVORFOR HAR alt dette skjedd? Som med alle ting i Hollywood koker det hele ned til penger.Selv finansieringen av mainstream blockbustere har endret seg dramatisk de siste årene. Studioene pleide å stille med alle pengene, men nå vil de ha en partner, eller kanskje to eller tre. Legg merke til noen av rulletekstene før filmene: «Jack Cheese Productions presenterer en Milky Way Company-film i samarbeid med Canal Plus og Trojans i en Universal Picture...»Alt handler om å redusere risikoen. Og hvem finner disse partnerne for filmstudioene? Vel, noen ganger gjør studioene det selv, men ofte setter de sin lit til et talentbyrå (CAA, ICM og UTA er de største) til å finne en ny partner eller to.Ettersom byråene spiller en større rolle, utøver de også større makt. De får bruke noen av klientene sine i filmen - en stjerne, en regissør, en manusforfatter, en produsent, kanskje til og med et cateringfirma. Med så mange hender som rører i grøten, har en hvilken som helst aktør som ikke heter Spielberg eller Cruise, mindre makt, og selv når det gjelder disse - hvem vet?

SÅ SELV OM alle som er involvert ønsker at filmen skal settes opp på kino - vil at den skal lanseres med gallaforestilling, rød løper og kaviar - er det ingen garanti for at filmen ikke vil komme på DVD om en måned eller to. Eller, slik tilfellet var med Steven Soderberghs «Bubble» i år, og slik tilfellet vil være oftere i fremtiden, kan filmen bli lansert på DVD samtidig som den settes opp på kino, eller til og med i stedet for å settes opp på kino. Er dette så negativt for en filmskaper? Jeg er en av dem, og selv mens jeg skriver denne artikkelen, kjenner jeg at jeg er forvirret. Ville jeg vært fornøyd med at filmen min raskt gikk over på DVD, i stedet for at den ikke kom på DVD i det hele tatt? Selvfølgelig ville jeg det. Ville jeg heller at filmen min ble spilt i tusenvis av soverom enn bare i min egen febrilske hjerne? Selvfølgelig ville jeg det.

NÅR ALT KOMMER til alt, tror jeg at filmbransjen bare vil fortsette videre. Artistene vil klage over fjernsynsskjermens økende makt, men de vil likevel lage filmer. De vil fremdeles utvikle nye ideer til filmer. Studioene vil fortsette, på samme måte som de gjorde på tross av talefilmen, farger, fjernsyn, 3-D, Cinerama, iPod, digital film og hva det enn måtte være som venter bak neste sving.Og jeg vedder på at kinoene vil overleve også. Folk vil alltid ønske å bli underholdt, vil alltid ønske seg den katarsisen som du bare ikke kan få hjemme alene. Og når vi tenker på hvilken vei verden går i våre dager, er behovet for latter og tårer, for glede og patos, større en noensinne.Lenge leve kinoene!På den annen side er min nyeste film en 74 minutters dokumentar kalt «Yippee». Mens jeg skriver dette, har vi ennå ikke fått kinodistributør. Men vi vet at filmen vil bli solgt på DVD. Lenge leve fjernsynsskjermen!©2006 Paul Mazursky (Distribuert av The New York Times Syndicate.) Oversatt av Lene K. Hoff Paul Mazursky, manusforfatter/regissør av «Bob & Carol & Ted & Alice» (1969), «Erica - fri kvinne» (1978), «På bommen i Beverly Hills» (1986), «Fiender - en kjærlighetshistorie» (1989) og andre filmer, har vært nominert til fire Oscar.