Kommers og kynisme

Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur har vært noe nær en forutsetning for den litterære oppblomstringen vi har opplevd her til lands i løpet av de siste tyve årene.

Dens udiskutable suksess hviler blant annet på to forutsetninger: Den har vært håndhevet med relativt stor grad av toleranse, og det har foreligget en klar kvalitetssikring. Altså: På den ene side har ordningen vært tålmodig nok og åpen nok til å sikre at det litterære felt har kunnet bli bredt, mangesidig og uforutsigbart. Det er blant annet derfor Kjell Askildsen har kunnet bruke en formulering som at «lista ligger behagelig lavt». På den annen side vil innvendinger om at ordningen åpner for en bokflom av likegyldighet eller navlebeskuende intetsigenheter, alltid kunne imøtegås med at det faktisk hele tiden er bøker som holdes ute, kontrollvirksomheten er der, og den er i virksomhet.

  • Som en forlegger som har benyttet enhver given anledning til å forsvare innkjøpsordningen, er det altså nødvendig å presisere: Det at bøker nulles er ikke bare noe forlagene aksepterer motvillig. Det er noe vi støtter helhjertet opp om. Bare gjennom det faktum at avvisninger skjer, beviser innkjøpsordningen sin legitimitet. (Og dette endres selvfølgelig ikke av om man eventuelt skulle være himmelropende uenig i den enkelte avgjørelse.) La meg banke dette poenget omhyggelig inn: Som Anne Holts forlegger aksepterer jeg at hennes bok er blitt avvist. Jeg er uenig i avgjørelsen, men den inviterer ikke til debatt. Jeg ser ingen grunn til å diskutere med Kulturrådets faginstanser, hele systemet hviler på at deres avgjørelser fattes uavhengig, uten skjelen hverken til kritikker, forlagenes meninger, salg eller annet.
  • Nettopp fordi avvisningene så å si er selve krumtappen i hele ordningen, er det nemlig ikke bare nødvendig, det er en åpenbar selvfølge at integriteten rundt dem er ivaretatt, at de er avgitt komplett uhildet. Lave eller høye salgstall, mye eller lite mediestøy, viktig eller uviktig emne, det eneste som skal spille en rolle er begrepet litterær kvalitet, hva man nå engang måtte legge i det. (At begrepet er vanskelig å definere er en helt annen skål.)
  • For Kulturrådet og ankenemnda for skjønnlitteratur har nemlig ikke nøyd seg med å avgi et knapt orakelsvar. De har - utenfor all tradisjon, og fullstendig bortenfor innkjøpsordningens intensjoner, ledsaget vedtaket med en tett presseoppfølging, fremvisning av enkeltsetninger på Dagsrevyen (!), generelle uttalelser om at det kommer for mange bøker i Norge, at det er på tide med en diskusjon om ikke bokklubbøker bør holdes utenfor, at ordningen aldri var ment å omfatte bestselgere, at man er skeptisk til å utgi mer enn én roman i året, at kritikerstanden er ukritisk, og absurditeter som at «det er et paradoks at kvalitet skal sikres med penger, når ordningen ellers går ut på å sette markedskreftene ut av spill». Som om noe av det hadde noe med saken å gjøre.
  • Riktignok er ankenemndas formann omhyggelig med å presisere at han uttaler seg som privatperson eller som kritiker. Til dette er å spørre: Tror han, på noe tidspunkt, at utsagnene er blitt oppfattet som annet enn signaler fra ankenemndas formann, signaler avgitt i forbindelse med et bestemt avslag, og tror han da det er mulig å trekke annen konklusjon enn at dette avslaget må betraktes som et signal i seg selv? Verre er det selvfølgelig med direktøren i Kulturrådet, som er betydelig mindre forsiktig i sitt ordvalg, når han sier: «Forlagene bør spørre seg selv når de melder på bøker om de er for kommerse til at de skal omfattes av ordningen.» Bortsett fra det umiddelbare spørsmålet; hva skal det derre bety? kan man fastslå at her åpnes sekken uten videre dikkedarer, og katten slippes ut: Anne Holt er for kommers. På annen måte kan utsagnet, gitt på pressekonferansen i forbindelse med avslaget, ikke forstås. (Kommers kan som kjent både bety kommersiell, salgbar og med liv og halloi. Anne Holt skulle oppfylle dem begge.)
  • Med andre ord: Så langt det er mulig, har Kulturrådet gjort sitt beste for å trekke inn andre vurderinger enn det ene, utslagsgivende, det eneste de er blitt spurt om. Det er ikke bare uklokt. Det torpederer selve den tilliten hele innkjøpsordningen hviler på. Man har, som Per Glad uttrykker det: «bedrevet litteraturpolitikk».
  • Formodentlig gjelder denne dypfølte kynisme i enda større grad pressekonferanser og dobbeltsider i Dagbladet.

Ordningen er viktig, livsviktig for deler av litteraturen, og i alle fall betydelig viktigere enn om den enkelte avgjørelse skulle være riktig eller gal. Nettopp derfor, nettopp fordi nullingen som sådan skal og må aksepteres som det bokstavelig talt udiskutable faktum den er, er det grunn til å rope et varsko etter de siste ukers medieturbulens.

Og herfra blir diskusjonen nærmest deprimerende forutsigbar. Øystein Rottem snur programmatisk problemstillingen på hodet når han spør: «Skal kjendisforfattere fredes?» Ankenemndsformannen og direktøren har jo gjort sitt beste for å fastslå det omvendte. Rottem selv dukker dypere i materien, han postulerer nærmest en gitt, omvendt proposjonalitet: «'Den nye Dylan' er en bedre bok, og nullingen av den derfor en mer på kanten-avgjørelse. Symptomatisk nok, ettersom Anne Holt er en større kjendis enn Torgrim Eggen.» Symptomatisk for hva? For at kjendisstatus per se er en indikasjon på litterær svakhet? Rottems slip-of-the-pen: «At ordningen kan føre til personlige tragedier, er vel ikke noe argument mot den?» skal jeg la ligge, til fordypning og ettertanke.

Rottems artikkel, pressedebatten og de øvrige aktørers oppførsel etter avgjørelsen, legger veien åpen for neste, like forutsigbare dreining av saken: Ankenemnda kommer, for første gang med den nåværende sammensetning av nemnda, til å ta anken av Torgrim Eggens bok til følge. Det er nemlig eneste måte å renvaske seg for de høyst begrunnede mistanker om at det her foreligger utenomlitterære hensyn.

Og la det være sagt: Det vil være en klok avgjørelse, og det eneste positive denne debatten har ført med seg.