Kommersiell livskvalitet

JEG VISER til innleggene av Olaussen og Lorentzen i Dagbladet 31.juli og 3., samt 7.august. Debatten gjelder Publicoms foredragsvirksomhet, der blant annet Lasse Gustavsson, Mikael Anderson og Ingebrigt Steen Jensen er bidragsytere. Olaussen kritiserer disse «vekkelsesmøtene» som han kaller det, og mener det i nyliberalistisk ånd: man er selv ansvarlig for at man lykkes i livet. Han kaller det en «lykkepille», og er bekymret for de ressurssvake som ikke har råd til dyre coacher. Publicoms redaktør svarer på kritikken, og mener Olaussen er en gretten kultursosiolog . Lorentzen får langt på vei støtte av Trond Larsen, 6.august.

JEG FORSTÅR godt Olaussens poeng, men vil i samme åndedrag spørre - hva er alternativet? Er ikke et slikt fokus på livskvalitet en nødvendig motkraft mot det som bedyrer at «bare du gjør som markedet sier...», alt fokus på status og materielle goder - eller «prozac-bølgen»? Jeg mener likevel motdebattantene Lorentzen og Larsen ikke ser skogen for bare trær. Det er klart foredragene virker bra, motiverende, og kan sette i gang en sunn prosess i mange individer. Jeg er selv utøver i samme bransje. Men ser man det som et samfunnsfenomen, så har selvsagt Olaussen et poeng. Vi må ikke tro at vi skaper et samfunn, eller en bedrift, ved å kun tro på oss selv. Det som virkelig gir grunn til sosiologisk tristhet, er fraværet av kollektive institusjoner. Det er en mangel på meningsfulle fellesskap med tilhørende «livsprosjekter». Vi leter etter mennesketriggende forhold i samfunnet. Vi søker det nå i relasjonen til oss selv. Derfor er det ikke showet til Publicom som er «galt». Det er bare et symptom.