Kommersielle djevler

Dimmu Borgir låter svært og kommer sikkert til å irritere sminken av den harde kjernen.

CD: Men er det så galt å bringe noe av det beste norsk musikk kan by på, til et større publikum? Dimmu Borgir har solgt flere skiver enn alle andre blackmetal-band, og det skal de i hvert fall dømmes til evig pinsel og fortapelse for, skal vi tro de syrlige kommentarene fra konkurrerende djevler innen norsk svartmetall.

Og verre skal det vel bli. For Dimmu Borgir fortsetter der de slapp med suksessen «Puritanical Euphoric Misanthropia», og det vil forundre meg mye om den uhyre profesjonelle, storslåtte og ganske fengende «Death Cult Armageddon» ikke når ut til et bredt publikum. Dessuten hjelper tv-reklame, millionbudsjett og verdensturné. Dimmu Borgir er fremdeles et slags blackmetal-band, men thrash-, death- og gothelementene drar dette albumet opp og ned og fram og tilbake, og resultatet er en miks alle metallfans strengt tatt kan svelge. Symfonien er et viktig element, men heldigvis lar de den stort sett være akkurat det - et element. Bandet vinner kanskje ingen kullsvarte nye venner, men vi andre kan la oss rive med av fengende gitarloops på «Vredesbyrd» eller gothfeelingen på «Blood Hunger Doctrine» . La oss håpe de selger en million skiver.

TV-REKLAME: Norges mestselgende blackmetal-band sparer ikke på kronene. Etter ti år i bransjen blir det tv-reklame for guttas siste album, «Death Cult Armageddon».
STILIG: Coveret til «Death Cult Armageddon» er en oppdagelsesreise.