Kommisjonen som henger seg i hårstrå

Det var håp i luften da kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker startet i 2004. Gamle justismord kunne bli oppklart og ved å se dem i sammenheng kunne systemfeil bli oppdaget og rettssikkerheten bedret. Slik ble det ikke.

I virkeligheten har kommisjonen allerede havarert. Et brev den skrev til justisministeren nylig må leses som et forsøk på å hindre at Storberget og folk flest skal få øye på vraket.

I brevet gikk kommisjonen gikk mot 270 toppfolk i norsk forskning som tidlig i juni tok et enestående initiativ for å bedre rettssikkerheten. Når kommisjonen skriver til departementet, er det ikke om de viktige spørsmål om systemfeil i strafferettspleien som forskerne har reist, men om et tema forskerne eksplisitt ikke ville mene noe om - og som vi alle er lei av: Den omstridte drapsdommen fra 1958 mot Fredrik Fasting Torgersen. Kommisjonen vil forsvare sitt avslag i 2006.

Hovedgrunnlaget for å kreve Torgersensaken gjenopptatt var at rettsvesenet ikke kan bruke sitt «skipperskjønn» i helhetsvurderingen av bevis på vitenskapelige sannheter. Rettsvesenet må bøye seg for at naturlovene er allmenngyldige og at heller ikke dommerne kan heve seg over dem. Dette burde være selvsagt, men er det ikke i praksis.

I Torgersensaken var det gjort et viktig nybrottsarbeid mht. domstolenes vurdering av vitenskapelige bevis. En ting er om kommisjonen ikke av seg selv oppdager systematiske feil. Langt verre er det når den ikke oppfatter systemfeil som den får grundig beskrevet og servert på gullfat. Kommisjonen kan ikke ha forstått det sentrale i argumentasjonen for gjenopptakelse. Det er ikke omtalt, altså ikke en gang vurdert.

Kommisjonen skjønte at to av de tekniske bevisene fra 1958 ikke holder lenger, men avslo likevel gjenopptakelse. Den hevdet at disse to bevisene ikke hadde hatt avgjørende betydning i 1958.

Men i dette siste tok kommisjonen feil. Det er lett å påvise - og det er da også gjort, i form av en skriftlig uttalelse fra statsadvokaten i 1959 (Dorenfeldt), om at de tekniske bevisene ble ansett som førsteklasses bevis og var avgjørende for drapsdommen i 1958.

Når et forvaltningsorgan blir oppmerksom på alvorlige feil, skal det normalt rette sitt vedtak. I stedet for å beklage og rette, legger kommisjonen opp en steil juridisk hinderløype. Helt mot elementære regler insisterer den på at de som er bebreidet for grove feil selv skal vurdere anklagene. Den nekter å besvare spørsmål som er stilt for å avklare om saksbehandlingen har vært korrekt. Torgersen får ikke betalt advokathjelp. Det hele smaker ubehagelig av maktmisbruk.

De som kjenner saken godt, er ikke i tvil om at kommisjonens avgjørelse er gal og de reagerer sterkt når det at Torgersen ikke ville avgi hårprøve enda en gang brukes til å kaste mistanke over ham. Realiteten er at Torgersen faktisk har avgitt hårprøve, i 1958. Den gang hørte han ikke mer - hårprøven var altså ikke noe bevis mot ham.

Torgersen hadde meget gode grunner for å avslå ny hårprøve. Dette er grundig forklart for kommisjonen. Her helt kort: Som kommisjonen vet, ba Torgersen selv, i 1997, om at det ble foretatt DNA-analyser av alt bevismateriale. Politiet hadde lovet Torgersen å oppbevare bevismaterialet, men det hadde de ikke gjort. Hva med hårstråene som nå er dukket opp? Problemet er at de har usikker opprinnelse.

Mye står på spill. Når Torgersensaken sprekker, vil hoder rulle. Teller det ikke at Torgersen selv ba om DNA-analyse? Hva når politiet plutselig «gjenfinner» bevis? Kommisjonen vet at disse hårstråene kan stamme fra den hårprøven Torgersen avga i 1958. Og at en sammenligning da vil bli fatal for Torgersen, men til redning for politiet. Det vil parkere serien av grove feil fra politi og rettsvesen i den evige glemsel. Bevismanipulasjon er ikke ukjent for Torgersen. En ny hårprøve er en sjanse han ikke kan ta.

Kommisjonens viser igjen og igjen dårlig evne til å lese presist, analysere presist og konkludere presist og korrekt. Hårstråene er, som alt den ellers har prestert i saken, mer egnet til å felle kommisjonen enn Torgersen.