Kommunal konsensus(u)kultur

KORRUPSJON: Norge er et lite land med få innbyggere. Antallet kommuner kunne imidlertid administrert en stormakt. Kommer man i prat med en nordmann man ikke kjenner blir man likevel stort sett kjent i løpet av fem minutter da man viser seg å ha felles bekjente, venner eller sågar familiemedlemmer. Dette kan være positivt for beslutningsprosessene i kommunene fordi man kommer nærmere hverandre på tvers av eksempelvis partigrenser. Den siste tiden har baksiden av medaljen vært avdekket. Denne består i for tette bånd og kameraderi som setter preg på styring og forvaltning. Gjennom år har det utviklet seg en kommunal konsensuskultur på tvers av alle partimessige- og administrative grenser og mellom lokalpolitikere og administrasjon.

UFORMELLE NETTVERK nettverk av personer og sett av regelverk styrer beslutningsprosessene vel så sterkt som de formelle. At man ikke ønsker unødvendig politisk støy og søker å ordne ting på kammerset har sine åpenbare positive sider og burde til tider inspirere for eksempel Stortinget hvor støynivået ikke alltid korresponderer med sakens viktighet. Samtidig er de sterke uformelle politisk/administrative spillereglene i kommunene en av de viktigste grunnene til at folk vegrer seg mot å fremsette kritikk eller ta opp mulige kritikkverdige forhold. For politikere er det eksempelvis alltids en fremtidig nominasjonsprosess eller mulige «opprykkssituasjoner» hvor kritikk mot de etablerte maktstrukturene medfører at kritiske røster forstummer svært så effektivt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SOM LEDER av kontrollutvalget i Akershus fylkeskommune og pådriver for å granske tidligere Ap-gruppeleder Kjell Berges økonomiske disposisjoner, samt aktiv i debatten om Vannverks-skandalen, har jeg fått god anledning til å studere noen av mekanismene som brukes for å bringe folk tilbake inn i folden av kommunal konsensus. Selv trekker jeg meg nå som kontrollutvalgsleder i Akershus. En viktig årsak er de mange uheldige utslagene av konsensuskulturen og ønsket om at man aller helst skal klø hverandre på ryggen fremfor å avdekke mulige negative forhold.

DAGENS kontrollutvalgsordning sikrer i praksis ikke at kontrollutvalget har full frihet til å gå inn eventuelle uheldige disposisjoner. Lovmessig kan man hevde at utvalget har stor makt, men parallelt med å granske tvinges man til å drive politisk spill - man må sørge for å ha politisk ryggdekning når man skal gå inn i det som kan være grove eksempler på korrupsjon og økonomiske misligheter. Og sa sier det seg selv at dagens ordning ikke tjener formålet. Det mest bemerkelsesverdige er at man av sentralt plasserte politikere og administrasjon undertiden blir sett på som problemet når man velger å gå kritisk inn i en sak, fordi det kan medføre at den lokalpolitiske idyllen, Gud forby, sprekker. Som kontrollutvalgsleder opplevde jeg ved en rekke anledninger at politisk ledelse i fylkeskommunen på ulike måter i realiteten forsøkte å påvirke/svekke kontrollutvalgets autoritet og påvirke beslutningsprosessene i utvalget.

TORE TØNNES tragiske skjebne ble til dels misbrukt av dem som ikke ønsket at man skulle gå nærmere inn i verken «Berge-saken» eller at tidligere ordfører i Skedsmo, Andreas Hamnes ble påspandert flybilletter av Nedre Romerike Vannverk. Flertallet i de kommunale kontrollutvalget er for nært knyttet til politikere i kommunene. I forbindelse med «Berge-saken» vet jeg at det var mer enn tøft for sentrale Ap-politikere å ta oppgjør med sin egen gruppeleder. Hadde de imidlertid ikke gjort det, ville de effektivt blokkert for at kontrollutvalget kunne avdekke gruppelederens gjøren og laden, og saken ville ikke blitt politianmeldt. Det er altså ikke til å undres over at uheldige forhold ikke blir avdekket så tidlig som de burde. Kommunalminister Åslaug Haga svarer på disse utfordringene med å nedsette sin egen versjon av Verdikommisjonen i form av et etikkforum og en arbeidsgruppe. Statsråden uttrykker igjen «bekymring» over noe som har vært kjent lenge før media brakte det frem i lyset, men som svært få politikere har vært interessert i å fokusere på. Haga bør gjøre mer enn å bekymre seg over etikken i kommunene. Hun hadde muligheten til å støtte Høyres forslag om å sikre kontrollutvalgene større uavhengighet da vi behandlet saken i Stortinget, men valgte å la være. Det er lov å håpe at hun velger å snu.