Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kommunal kunstforakt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Det fins ingen bakgrunn for skulptur som er bedre enn himmelen, fordi massiv form stilles opp mot sin motsetning - rommet». Slik ordla Henry Moore (1898 - 1986) seg en gang, og den britiske skulptøren betonte alltid betydningen av en plassering for sine arbeider i analogi og samspill med landskapet.

  • Denne naturgitte konteksten var også en forutsetning fra verdenskjente kunstnerens side, da han gikk han i 1977 gikk med på forslaget om å sette opp et eksemplar av den monumentale «Large Torso;Arch» på Huk i Oslo. Stedskarakteren på den rundete kollen stemte både med den organiske formen og rolige rytmen i den sju meter meter høye skulpturen fra tidlig 60-tall, og inviterte naturvandrerne til å få med seg alle sider av verkets visuelle karakter - og gjorde det også til et tydelig peilepunkt fra sjøen. Til Dagbladet uttalte Moore den gang at beliggenheten ved fjorden også var så velegnet, fordi sjølufta gir en oksydasjonsprosess som skaffer bronsen en spesiell grønn patina.
  • Skulpturen ble i sin tid bekostet av Michael With Endresens legat til byens forskjønnelse, mens mottakeren - Oslo Kommune - lovet dyrt og hellig å stå for de beskjedne utgiftene med å fjerne det viltvoksende buskaset omkring og de skjemmende toalettbygningene rett i nærheten av kunstverket. Dessuten skulle de kommunale instanser sørge for å få kamuflert restene av Quislings førerbunker rett nedenfor kollen, som Moore med sin bakgrunn som krigskunstner med sterke skildringer av Londons tilfluktsrom ikke var synderlig happy over. Dette var i 1978, og kunstneren ble forsikret - også skriftlig - om at det skulle skje snart («in due time»). Tingenes tilstand var den samme ved Moore4s gjensyn med «Large Torso; Arch» åtte år seinere, og i dag - 21 år etter - ser det ikke ut.
  • Buskene har bare grodd ytterligere til, toalettene breier seg like ufortrødent og bunkerbetongen griner åpenlyst i dagen. Fundamentkonstruksjonen står udekket, og en usannsynlig stygg benk er satt opp foran skulpturen i ren ringeakt for kunstverkets karakter. Stedet virker i det hele tatt så vanstelt, at det må ha innbudt til taggingen i blått over den grønnlige patina Moore etterstrebet. Slik verdiges verdenskunst - som aktes på de andre kontinenter der den samme skulpturen fins - av Oslo Kommune.