Foto: Halvard Alvik / NTB Scanpix
Foto: Halvard Alvik / NTB ScanpixVis mer

Kommune- og regionreformen:

Kommune- og regionreform – en trussel mot demokratiet

Nå må regjeringspartiene slutte å hylle demokratiet og samtidig undergrave det.

Meninger

Regjeringen har brukt en mengde argumenter for å begrunne en reform som stadig flere setter spørsmålstegn ved. Denne del av forvaltningen skulle bli mer robust, velferdstjenestene skulle bli bedre, driften mer effektiv og lønnsom, og demokratiet ville bli styrket. I motsetning til tidligere forvaltningsreformer startet man først med å tegne et nytt Norges-kart, basert på noen fiktive kriterier, for deretter å finne ut hvor de ulike samfunnsoppgavene skulle plasseres. Bare det er å starte i gal ende.

Spaltist

Tore Nyseter

har flere år bak seg i helse- og sosialsektoren og offentlig forvaltning. Han er nå pensjonist, og har skrevet boka "Velferd på avveie". Han sitter i Det sentrale eldreråd i Oslo kommune.

Siste publiserte innlegg

Facit må komme til slutt. Flere såkalte «ekspertutvalg» nedsatt av regjeringen har så fått i oppdrag å finne argumentene som passer. Dette er også en ny utvikling. Tidligere ble det oppnevnt offentlige utvalg sammensatt av ulike interesser og oppfatninger. Nå opptrer «ekspertutvalgene» mer som et bestillingsverk. Frivillige sammenslutninger, som vil være det logiske og demokratiske, blir flere steder overkjørt – slik både kommunestyrer og fylkesting har opplevd.

Slik denne saken har vært kjørt har det vært vanskelig å få øye på regjeringens egentlige formål med reformen, fordi de fleste argumentene er blitt plukket fra hverandre.

Men det vi vet er at en høyreorientert regjering ønsker seg et styrket næringsliv, som krever konkurranse og større markedsenheter. Derfor blir det viktig med store kommuner og fylkeskommuner (regioner).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her aner vi EU argumentene fra 60-70-tallet om et regionenes Europa med svekket lokaldemokrati og sterkere grad av sentralisering. Slik denne reformen er lagt opp vil den lett føre oss i den retning.

Danmark gjennomførte en tilsvarende reform i 2007 hvor 227 kommuner ble redusert til 98, og de 14 amtene (fylkeskommunene) ble redusert til fem regioner. Folketinget hadde få år i forveien nedsatt en strukturkommisjon som konkluderte med at den eksisterende oppgavefordeling mellom stat, amtskommuner og kommuner var hensiktsmessig.

Men kort tid etter kom statsminister Anders Fogh Rasmussen (V) på banen og nedsatte en ny strukturkommisjon, fordi regjeringen hadde planer om å endre kommunestrukturen. Begrunnelsen var at dagens system «må leve opp til vår tids krav til et moderne velferdssamfunn».

Reformen ble gjennomført med ekspressfart. Her var det den politiske makten som styrte – på samme måte som i Stortinget. Rasjonelle argumenter måtte vike for rå politisk makt. Forskere i Danmark har karakterisert det som skjedde som «en prosess bak uklarhetens slør». Vi må kunne si det samme om det som skjer i Norge.

Sentrale temaer i den danske diskusjonen handlet om faglig bærekraft og effektivitet kontra demokratiske verdier. Større kommuner ble oppfattet som mer effektive, mens mindre kommuner ble oppfattet som mer demokratiske.

Her står vi over for et sentralt verdivalg som er avgjørende for velferdssamfunnets framtid. Danskene erkjente at færre kommuner og fylkeskommuner betyr færre politiske folkevalgte, og la derfor vekt på økt borgerdeltakelse gjennom brukerdemokrati (brukerråd) og brukerstyring.

Dette er i tråd med nyliberalistisk tenkning når det gjelder å redusere demokratiske folkevalgtes innflytelse. Reformen i Danmark reduserte antall folkevalgte fra 4647 til 2520 som ville gi en besparelse på flere hundre millioner kroner. Men med i regnestykket, som senere er blitt dokumentert, viste det seg at som følge av reformen ble det opprettet over 6000 nye administrative stillinger.

Som en følge av reformen i Danmark er hundrevis av skoler og tusen biblioteker blitt lagt ned som følge av sentraliseringen. Forskning fra Danmark viser at velgerne føler at avstanden til politikerne har økt, noe som bekreftes av regjeringens eget evalueringsutvalg.

Det samme utvalget viser også til at den egentlige hensikten med reformen var å sikre en markedsliknende ramme for tilbud hvor kommunene kunne kjøpe tilbud hos regioner og private leverandører.

Dette har også vært NHOs argument for store kommuner, noe som er et brudd på selve verdigrunnlaget i vårt velferdssamfunn. Civita har «utredet» en besparelse i milliardklassen ved å redusere antall kommuner i Norge.

Dette er en farlig utvikling. Når økonomiske lønnsomhetsbetraktninger blir dominerende mister vi av syne selve verdigrunnlaget for vårt lokaldemokrati og velferdssamfunn. Hele den norske samfunnsmodellen står i fare.

Denne tendensen blir ytterligere forsterket ved en overdreven tro på tall og målstyring i offentlig forvaltning som fører til at det er bare det som kan telles som teller. Resultatmåling er basert på en markedstenkning og en styringsideologi som fjernes oss fra det velferdsdemokratiet som den norske modellen er kjent for.

Demokrati handler om fellesskap og et inkluderende samfunn. Velferd handler om solidaritet og fellesskap. Demokrati bygger på en del nødvendige forutsetninger som deltakelse og delaktighet, og åpenhet og innsyn. Kjernen i vårt desentraliserte folkestyre er lokale, folkevalgte organer som er valgt av folket til å fatte bindende, kollektive vedtak på egne av innbyggerne.

Dette er sentrale arenaer og fungerer som en viktig skole i demokrati. Ved valg må de samme folkevalgte stå til ansvar overfor innbyggerne. Et slikt demokratisk system forutsetter nærhet til lokalsamfunnet. Alt dette er i ferd med å bli revet ned ved å etablere store uoversiktlige enheter. Og enda en viktig demokratiforutsetning blir borte: den opplyste velger, og hele det politiske demokratisystem blir endret og svekket. Det folkevalgte legmannsskjønn blir erstattet av eliten.

Det er derfor med undring man registrerer at de som ivrer for store enheter ikke er i stand til å se de alvorlige konsekvenser som kan følge av en slik samfunnsutvikling. Vi trenger nå politiske partier som tør å reise disse ideologiske spørsmålene slik at vi kan bevare et fungere lokaldemokrati og et godt velferdssamfunn.