Denzel er en vakker mann og en god skuespiller. Det skulle ingen tro etter denne filmen. Han inntar jorderiket som engelen Dudley for å hjelpe ekteparet Julia (Whitney Houston) og Henry (Courtney B. Vance). Henry er prest, men har dessverre mistet troen på at han kan utrette noe som helst her i verden. En sann tråkmons, surmulende fra den ene velgjerning til den andre, mens fruen forgjeves prøver å sparke liv i ham og det prektige hjemmet med røykeforbud.

Her er et søtt barn, et vell av hyggelige naboer, noen hyggelige ungdommer med atferdsvansker og en svakt kynisk kapitalist i form av en smårolle for Gregory Hines. Lionel Richie er nattklubbeier, og de smule forviklinger med en dash overjordisk romantikk lunter langsommelig av gårde.

Penny Marshalls film er sympatisk og lun i formen. Den ødelegges av en forferdelig platt dialog og null spenning. Dudley er et vingeløst, pregløst, tafatt vesen, som burde lånt noen trekk av John Travoltas livsglade frekkas i englefilmen «Michael». Whitney er ikke mye til skuespiller. Hun synger jo så det uler, men sant å si tar The Georgia Mass Choir nesten luven fra henne. Et gnistrende kor.