Kommunemorderne

En storstilt omdandering av Norgeskartet uten hensyn til lokalbefolkningens vilje, er tidens løsning.

GÅR FOR TVANG: «De som mener folket der ute skal få bestemme sin kommunale skjebne angripes for å være bakstreverske og sidrumpa», skriver kronikkforfatteren. Alle partier bortsett fra SV og Sp går inn for kommunesammenslåing. Om nødvendig, med tvang. På bildet: Frp-leder Siv Jensen, statsminister Jens Stoltenberg (Ap), Høyre-leder Erna Solberg og Krf-leder Knut Arild Hareide under partilederdebatt. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
GÅR FOR TVANG: «De som mener folket der ute skal få bestemme sin kommunale skjebne angripes for å være bakstreverske og sidrumpa», skriver kronikkforfatteren. Alle partier bortsett fra SV og Sp går inn for kommunesammenslåing. Om nødvendig, med tvang. På bildet: Frp-leder Siv Jensen, statsminister Jens Stoltenberg (Ap), Høyre-leder Erna Solberg og Krf-leder Knut Arild Hareide under partilederdebatt. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer
Meninger

Riktignok markerer vi 100 år med kvinners stemmerett, men 2013 er en mellomsesong hva gjelder jubilering for sjølråderetten. 17. mai-talene på 200-årsdagen vil nok inneholde spesielt vakre ord om den nasjonale sådanne. Hva så med den lokale? I fjor fylte Formannskapsloven 175 år, og fortsatt forvaltes det lokale sjølstyre i 428 kommuner. Med et regjeringsskifte står svært mange av disse for fall.

Landsmøtevedtakene tyder på at de borgerlige partier vil kappes om å få eliminert flest mulig lokaldemokratiske enheter, og det skal skje med tvang, må vite. Gjenstridige distriktsinnbyggere vet jo ikke sitt eget beste når de tviholder på sjølråderetten! Mens Frankrikes 36680 kommuner må fortone seg som en skrekkvisjon det ties om, trekkes Danmark fram som skoleeksempel etter reduksjonen til 98. Blikket burde heller vendes nordover, der et arealmessig større Finnmark bare har 19. «Altfor mange», hevdes det likevel. Får de ivrigste fusjonsfantastene det som de vil, sitter vi igjen med bare en håndfull i hvert fylke etter deres lettvinte grensetegninger.

Ut fra Formannskapslovens idé ble kommuner i de første 100 år ikke slått sammen, men delt. 392 i 1837 økte til 747 i 1930. En smertefull sammenslåingssjau på 60-tallet reduserte så tallet til 444. At tvangsekteskap ikke alltid er like vellykket, vises ved at et titall faktisk ble oppløst etter 12- 13 års ulykkelig samliv. Lenge før alle sår etter Schei-komiteen var leget, ble ytterligere 19 borte under Gro tross overveldende resultat i folkeavstemningene, typisk høyt 90-tall, mot innlemmelse i nærmeste by.

Skal kommuner med sterke overlevelsesønsker kunne fratas livets rett ved at lokale flertall overkjøres av et nasjonalt? Ved folkeavstemningen i 1905 var 368208 nordmenn for selvstendighet, 184 imot. Svenskene ville bevare unionen. I henhold til ovennevnte flertallsresonnement burde de med sitt doble antall kunne hindre oppløsningen. Et ytterligere tankespinn: Hva om et overnasjonalt organ skulle vurdere Norge som så smått og puslete at det mot vår vilje vedtok sammenslåing med et naboland eller to?

Et stortingsvedtak i 1995 la frivillighet til grunn for inndelingsendringer, en svært brysom regel for en fusjonskåt Erna Solberg i hennes tid som kommunalminister. Med klare føringer fra sentralt hold og både pisk og gulrot på lur, ble urnene satt fram, ofte slik at motstanderne knapt fikk mobilisert. Den «frivillige tvang» ga likevel bare fem uttellinger etter meget knappe flertall. To stemmer avgjorde i Skjerstad, fire i Vindafjord.

Frivillighetsprinsippet har altså ikke tjent enkelte makthavere, og vil ikke et gjenstridig folk, så skal de! En storstilt omdandering av Norgeskartet uten hensyn til lokalbefolkningens vilje er tidens løsning. De som mener folket der ute skal få bestemme sin kommunale skjebne angripes for å være bakstreverske og sidrumpa.

Et hovedargument for å kue folks vrangvilje er at større enheter gir innbyggerne bedre tjenester og mer kvalitet i omsorgen, men hvor er eksemplene fra virkelighetens verden om at dette er riktig? Og hva med storkommuners ytterdistrikter, de deler som før var selvstendige? Har de blomstret? Sannheten er heller stemoderlig behandling. Et eksempel fra det høye nord: Ville veien til eks-kommunesenteret Sjursnes i tiår etter tiår vært et hullete gjørmehav om Ullsfjord hadde fått bestå? Mens Stor-Tromsø har mer enn doblet folketallet, er det halvert i Ullsfjorddelen. Storfjord, med stort sett samme forutsetninger, har beholdt sitt folketall sammen med sin kommunestatus. Rapporter viser også at det er i de små enheter man er mest fornøyd med de kommunale tjenester.

Det pekes på manglende fagmiljø og ekspertise i småkommunene. Slikt torpederer de med egen polemikk. Hvem vil etablere seg i et dødsdømt kommunesenter? Sammenslåing er deres nøkkel til full legedekning. Der får de nok rett, fordi permanent stengte legekontor liksom stupende folketall og annen elendighet i utkantene ikke lenger avsløres av finmasket kommunestatistikk. Småkommuner kan selvfølgelig ikke alene tilby et fullverdig fagmiljø på alle områder. Interkommunalt samarbeid kan imidlertid utvikles videre, og hvorfor ikke gi den utskjelte fylkeskommunen overordnet ansvar der det blir for tungt for den enkelte, innen barnevernet for eksempel? Hva med å gi forvaltningsnivåene et bedre innhold framfor bare å angripe strukturen? Ut fra folketall og geografi er Norges kommunekart slett ikke for fragmentert sammenliknet med andre land, tre forvaltningsnivåer er ei heller ett for mye.

Kommunesanering gir stordriftsfordeler, påstås det. Samme idé ligger bak mange næringslivsfusjoner. Om suksessen der er heller variabel, er mangelen på dokumentasjon for rasjonaliseringsgevinst skrikende i det offentlige. I strid med teorien blir antall ansatte i nydannelsen ofte større enn summen i gammelkommunene. Framfor å erkjenne det spilles det på folks politikerforakt ved å vise til hvor mange folkevalgte man kan bli kvitt.

Kommunemorderne bør altså få stryk i faget økonomi. Geografi ser ikke engang ut til å være pensum. Holdningen til demokratibegrepet er det grunn til å stusse over. De ser bort fra nærhetsverdien, likeledes tilhørighet og identitetsfølelse, faktorer heller ikke til å kimse av. Små enheter som garanti for god og rettferdig fordelingspolitikk er et like uinteressant poeng. Senterpartiet og andre som fastholder frivillighetsprinsippet, bør hevde sitt standpunkt med rak rygg. Ønsket om eventuelle sammenslåinger eller delinger bør komme nedenfra! Den som har skoen på, vet best hvor den trykker. Om strukturendring i stor stil skulle utebli, er det slett ingen samfunnsmessig katastrofe. Tvert om. Det meste tyder nemlig på at smått er godt.

Hva høstens valg vil føre til hva gjelder vårt forhold til EU og den nasjonale sjølråderetten kan være tema i en annen kronikk. Uansett er det intet mindre enn et paradoks at det norske folk, midt mellom de to jubileer, gjennom valget kan forårsake at 2013 kaster mørke skygger over både 1814 og 1837.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.