Riktignok markerer vi 100 år med kvinners stemmerett, men 2013 er en mellomsesong hva gjelder jubilering for sjølråderetten. 17. mai-talene på 200-årsdagen vil nok inneholde spesielt vakre ord om den nasjonale sådanne. Hva så med den lokale? I fjor fylte Formannskapsloven 175 år, og fortsatt forvaltes det lokale sjølstyre i 428 kommuner. Med et regjeringsskifte står svært mange av disse for fall.

Landsmøtevedtakene tyder på at de borgerlige partier vil kappes om å få eliminert flest mulig lokaldemokratiske enheter, og det skal skje med tvang, må vite. Gjenstridige distriktsinnbyggere vet jo ikke sitt eget beste når de tviholder på sjølråderetten! Mens Frankrikes 36680 kommuner må fortone seg som en skrekkvisjon det ties om, trekkes Danmark fram som skoleeksempel etter reduksjonen til 98. Blikket burde heller vendes nordover, der et arealmessig større Finnmark bare har 19. «Altfor mange», hevdes det likevel. Får de ivrigste fusjonsfantastene det som de vil, sitter vi igjen med bare en håndfull i hvert fylke etter deres lettvinte grensetegninger.

Ut fra Formannskapslovens idé ble kommuner i de første 100 år ikke slått sammen, men delt. 392 i 1837 økte til 747 i 1930. En smertefull sammenslåingssjau på 60-tallet reduserte så tallet til 444. At tvangsekteskap ikke alltid er like vellykket, vises ved at et titall faktisk ble oppløst etter 12- 13 års ulykkelig samliv. Lenge før alle sår etter Schei-komiteen var leget, ble ytterligere 19 borte under Gro tross overveldende resultat i folkeavstemningene, typisk høyt 90-tall, mot innlemmelse i nærmeste by.