FÅR NEI: Jan Tore Sanner. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
FÅR NEI: Jan Tore Sanner. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Kommunereform i krise

Lokaldemokratiet har sterke røtter i Norge, men det vil være synd hvis spørsmålet om lokal identitet blir altoverskyggende.

Meninger

Resultatene fra folkeavstemningene om kommunesammenslåinger er bedrøvelig lesning for regjeringen, og er heller ikke gode nyheter for stortingsflertallet og vi andre som mener at landet trenger en ny og framtidsrettet kommunestruktur. Nå kan vi risikere å ende opp med omtrent samme antall kommuner når regjeringen skal levere sin proposisjon om ny kommunestruktur i Stortinget neste vår.

Arbeiderpartiet skylder på Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner for ikke å ha gjort nok for å peke på fordeler ved å slå seg sammen, men fokusere på endring av inntektssystemet. Kritikken har nok noe for seg, men Arbeiderpartiet har selv sabotert prosessen ved å understreke at ingen kommuner skal slås sammen «med tvang». Heller ikke når én kommune står i veien for flere andre som ønsker å slå seg sammen. Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om det siste er demokratisk. Folkeavstemninger er også etter loven rådgivende. Arbeiderpartiet er på tynn is i et spørsmål som de selv mener de er opptatt av: en bedre kommunestruktur.

En kommune har mange og komplekse oppgaver: skole, barnehage, helse, barnevern, PPT, infrastruktur, arealplanlegging med mer. Jo mindre enheter, jo større sårbarhet når det gjelder kompetanse og svingninger i innbyggernes behov. Interkommunale løsninger kan i noen grad løse mange opplagte samarbeidsoppgaver som vann, avløp og renovasjon, men er utfordrende på andre, som f. eks. barnevern og helse. Ekspertutvalget som har utredet kommunestrukturen har slått fast at de fleste kommuner bør ha minst 15 000 - 20 000 innbyggere, mens gjennomsnittet i dag er på cirka 11 000.

Hvilke kriterier som veier tyngst når innbyggerne har sagt nei til sammenslåinger, kan man ikke vite. Men vi vet at det er lettere å mobilisere mot enn for sammenslåing. Mobiliseringen er skjev, valgdeltakelsen lav. Da er det ikke sikkert resultatet gjør oss klokere.

I går sa Nord- og Sør-Trøndelag fylkesting offisielt ja til sammenslåing, og det skjedde etter et flertall gjennom en innbyggerundersøkelse i stedet for en folkeavstemning. Innbyggerundersøkelser spør et representativt utvalgt av befolkningen i de aktuelle områdene, og får dermed et svar som gir et bedre grunnlag for å vurdere folkemeningen reelt sett. Det burde kommunene ha vurdert som et alternativ, og kanskje blir det aktuelt igjen dersom kommuner må ta nye vurderinger etter endringen av inntektssystemet. Lokaldemokratiet har sterke røtter i Norge, men det vil være synd hvis spørsmålet om lokal identitet blir altoverskyggende og dermed hindrer nødvendig modernisering.