Vi ønsker at kommunene selv skal vurdere om de er i stand til å levere tjenester av høy kvalitet til sine innbyggere på egen hånd - eller om innbyggerne er bedre tjent med at man går sammen i en større kommune. Det florerer med myter og spekulasjoner som avsporer denne debatten. Ole Paulshus? innlegg i Dagbladet 20. mai er et eksempel på dette.

Det er 50 år siden forrige gang kommunegrensene ble trukket opp. Siden den gang har kommunene fått langt større, flere og mer komplekse oppgaver. Dette gjelder blant annet arbeidet med barnehager, barnevern, eldreomsorg, tilbud til psykisk utviklingshemmede og kunnskapsløftet i skolen. Vi gjennomfører ikke en kommunereform for å forandre Norge, men for at Norge har forandret seg. I Østfold, fylket Paulshus tar utgangspunkt i, har vi 18 kommuner over et lite geografisk område. Det hindrer optimale løsninger i områder som må kunne fungere sammen.

I tillegg til å sørge for at kommunene kan løse sine viktigste utfordringer, må vi sørge for at vi får robuste kommuner for framtidas behov. Vi ser flere demografiske utfordringer. Enkelte kommuner opplever både fraflytting og en økende andel eldre. Andre kommuner opplever tilflytting og store vekstproblemer. Disse problemene kommer ikke til å «gå over» og valget står mellom å håndtere dem nå, eller vente helt til det tvinger seg fram endringer.

Spesielt Senterpartiet forsøker å framstille reformen som en sentraliseringsreform. Men det er dagens kommunestruktur som bidrar til sentralisering. Dette fordi oppgaver heller løses på interkommunalt, statlig eller fylkesnivå, eller at staten detaljstyrer kommunene gjennom lover. Det er en utvikling vi vil snu. Kommunereformen er derfor også en demokratireform.

De aller fleste kommuner er nå i gang med nabopraten. Vi er avhengig av en debatt som alle kommuner deltar i og tar lokalt eierskap til. Høyre mener behovet for nye løsninger er overmodent.