Enig om å være uenig: Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum (t.v.) hilser på kommunal- og regionalminister Jan Tore Sanner i Stortinget.
Enig om å være uenig: Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum (t.v.) hilser på kommunal- og regionalminister Jan Tore Sanner i Stortinget.Vis mer

Kommunereform:

Kommunereformen er så klønete gjennomført at selv det å stemme over den ble vanskelig for folk

Folkeavstemningene endte i udemokratisk rot ved urnene, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Hvis det er noe Senterpartiet klarte å lage ståhei om i forrige stortingsperiode, er det kommunereformen. Superminister Jan Tore Sanners prestisjeprosjekt ble alt annet enn en stille revolusjon. Det ble vel faktisk, dessverre får man si, verken stille eller revolusjon.

Med ropert og oppvigleri i kofferten, reiste Trygve Slagsvold Vedum land og strand rundt for demme opp regjeringens reformforsøk. Mobiliseringen var så vellykket at selv Arbeiderpartiet, en stolt tradisjonsbærer av fornuftig og pragmatisk offentlig tvangsbruk, måtte snu og gå imot tvangssammenslåinger. Politisk ble gevinsten stor for Vedum, men ditto laber for alle andre: Senterpartiet doblet nesten valgresultatet fra 2013.

Et av Senterpartiets viktigste verktøy i kampen mot kommunesammenslåing var bruk av folkeavstemninger. Det springer ut fra gode intensjoner og et godt prinsipp: Lokale forhold bør avgjøres av lokalbefolkningen der det er mulig. Hvis kommunen du bor i skal slås sammen med noen andre, vil du ha et ord med i laget.

Slik ble det også: I forkant av reformen ble det gjennomført over 200 lokale folkeavstemninger. Resultatene ble utnyttet politisk av begge fløyer: Vedum angrep reformen, angivelig med folket i ryggen. Regjeringen og Sanner forsvarte den, med samme backing.

Noen kommuner sa ja, andre sa nei. Men vet folk egentlig hva de stemte på? Svaret på det er «tja », skal vi tro tre forskere fra Institutt for samfunnsforskning. I en nesten to hundre sider lang rapport evaluerer forskerne folkeavstemningene, og avdekker flere dypt problematiske sider ved gjennomføringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mest problematisk var utformingen av stemmesedler og valgalternativer. Uspesifiserte alternativer, subsidiær stemmegivning, flere alternativer på seddelen, og betinget stemmegivning («vi er for sammenslåing, men bare hvis vi får ny bru») var å finne hos 28,5 prosent av kommunene. Slike forhold er i utgangspunktet alvorlig, men tatt i betraktning tyngden folkeavstemningene fikk i valgkampen, blir det straks verre. For å bruke forskernes egne ord: «Det er en risiko for at mange velgere ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å forstå konsekvensene av egen stemmegivning». De stemte, men kan ikke være sikre på hva de faktisk stemte på, eller hvordan politikerne ville tolke eller bruke resultatet.

Det er også mulig å så tvil om beslutningsgrunnlaget var godt nok, selv i kommuner med klare og tydelige alternativer. Hva vet vi egentlig om kvaliteten på tjenestene i vår kommune sammenliknet med andre? Hva vet vi om hvordan det kan bli? Og videre: Var alternativene så godt utredet at velgerne kunne gå til urnene med tilstrekkelig god oversikt?

Antakelig ikke. Summen blir et svakt grunnlag for makthavere som vil ta gode valg og en solid ripe i lakken for regjeringens planlegging av kommunereformen. Politisk misbruk av folkeavstemninger fra flere partier bør heller ikke tas lett på.

ISF-rapporten bør føre til en god porsjon ydmykhet hos politikerne som har brukt udemokratiske og kaotiske folkeavstemninger til å argumentere for, eller enda verre, gjennomføre sin modell. Den bør også få konsekvenser. Forskerne foreslår tydelige og gode nasjonale retningslinjer og veiledere kommunene må følge. Det er et godt forslag politikerne bør omfavne.

Fra og med 2020, seks år etter reformens spede begynnelse, vil det likevel være 354 kommuner i Norge. I juni i sommer hadde 156 kommuner et positivt vedtak om sammenslåing i kommunestyret.

Derfor blir det færre kommuner enn før – heldigvis. Sammenslåing av kommuner var nødvendig, selv om prosessen var dårlig. Med større kommuner får vi bedre forutsetninger for å drive profesjonelt og effektivt, samt levere bedre tjenester. God kvalitet på barnevern, spesialundervisning, skoletilbud og psykiske helsetjenester fordrer kommuner av en viss størrelse.

Men selv om Sanner kom et lite stykke, burde han kommet lenger. Flere steder er det fortsatt et stort uforløst potensial i sammenslåinger – særlig rundt de store byene. Det er også her potensialet var størst i utgangspunktet. Muligheten til å planlegge smartere og mer langsiktig øker når bo- og arbeidsmarkedsregioner samles innenfor samme kommunegrense.

Det er selvfølgelig mer politisk belastende å være hard i klypa med byer og regionsentre enn med små kommuner, men gevinsten kunne vært langt større. Det ligger store muligheter for effektivisering og langsiktig planlegging av boligprosjekter, kollektivutbygging og samferdselsinvesteringer i infrastruktur mellom for eksempel Oslo og Bærum, Skien og Porsgrunn, og Stavanger og Sandnes. Mye større enn i sammenslåing av noen grisgrendte kystbygder, tettsteder i Østfold og Vestfold du aldri har hørt om, eller kommuner med enorme avstander i Finnmark.

Det er til og med en politisk vinn-vinn-situasjon: Sett med Vedums øyne får storbyene smake sin egen medisin, og Jan Tore Sanner slipper å slå sammen hele fylker for å få følelsen av at han gjør noe stort.

Kjør på nå, regjeringen. Jeg stemmer for!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook