Kommunevalg er skolevalg

Den som følger med i norsk skolepolitikk, vil ha merket seg at det skjer en uavbrutt desentralisering av makt og styring til lokalpolitikere i fylker og kommuner. Samtidig kappes politikerne for tida om å utnevne lærerne til hovedpersoner i undervisning og læring i skolen. Likevel er det en slående mangel på oppmerksomhet og lydhørhet som blir lektor- og lærerprofesjonen til del i det daglige. I dag er det grunn til å spørre om desentraliseringens pris er blitt for høy i form av svake faglige resultater, manglende undervisningskompetanse, manglende faglig styringskompetanse, forfalne skolebygninger, stadig flere landskapsskoler, uklare prioriteringer i kompetanseutvikling og framveksten av et lokalt skolebasert byråkrati. Eksemplene på manglende lokal suksess med skolepolitikk er altfor mange.

Håndteringen av etterutdanningsmidlene fra staten er ett eksempel som ikke har økt tilliten til kommunene på dette området. Tilsynsrapporter fra Fylkesmennene dokumenterer at kommunene bevilger for lite penger til skolene, og at midlene til deling av klasser og spesialundervisning går ned. Samtidig lesser skolemyndighetene oppgaver på rektorene som mister mulighetene til å være pedagogiske og faglige ledere.

I kommunene blir en handlingslammelse synlig når det gjelder å forbedre undervisningskompetansen i f.eks. matematikk. I mange kommuner er det tvil om hvorvidt kommuneledelsen har oversikt over hvilken kompetanse skolene har i realfag. Enda større tvil råder det om den enkelte skole passer på at lærerne faktisk underviser i de fagene de har undervisningskompetanse i. I Oslo kommune er etter- og videreutdanningstilbudet til lærere i grunnskolen på et lavmål, og det samme gjelder elevenes prestasjoner i dette faget. Fagtilbudet er på plass ved Høyskolen i Oslo, men skolene makter ikke å gi lærerne oppdatering og bedre undervisningskompetanse. Her skal det tilføyes at Oslo offentliggjør sine testresultater, mens vi vet lite om andre kommuner. Over 4000 av kommunens lærere ønsker mer kompetanse i matematikk. Oslo-skolen er det siste året blitt tilbudt 1000 plasser på realfagskurs.

Den ferskeste evalueringen fra FAFO slår fast at det er skoleeier, altså rektor og inspektør, som bestemmer hvilken etterutdanning lærerne skal få. Lærerne er lite eller ikke i det hele tatt engasjert. De skolene som ikke har hatt kartlegging av kompetanse, har fått tildelt minst midler. Det er svært store variasjoner i tildeling av midler til den enkelte kommunene.

Det siste året et det kommet brei og veldokumentert kritikk mot virksomheten til konsulentfirmaet LæringsLaben. Kommuner over hele landet har brukt dette firmaet til å legge grunnlaget for egen skolepolitikk. Avsløringer av lav kvalitet på LæringsLabens virksomhet ser ikke ut til å ha gjort inntrykk på verken kommuneledelsen eller KS. De som bestemmer skolepolitikken tar ikke ansvar i den offentlige debatten.

I Norge ble det i perioden 1968-78 bygget omkring 300 åpne skoler. Erfaringen fra denne skoletypen er at den nye arkitekturen ikke gir noen garanti for god undervisning. Mange av de åpne skolene måtte bygges om fordi støyproblemer og strukturmangel gjorde det umulig å drive forsvarlig undervisning. På 1990-tallet fikk denne bevegelsen en ny oppblomstring, denne gangen etter inspirasjon fra Sverige. Det er ingen dokumentasjon på at landskapsskoler gir bedre læring. Det avgjørende for gode skoler er at lokalene er egnet til å skape struktur, slik at lærernes krefter ikke går med til å kjempe om tida med elevene.

Og så kunne barneombudet i juni i år dokumentere at fire av ti skolebygninger i landet ikke var godkjent etter forskriften om helsevern. Og da hadde store kommuner som Oslo, Bærum og Asker latt være å svare på forespørselen. Hvorfor det, tro?

Norsk Lektorlag har tatt opp de store kostnadene ved en storstilt digitalisering av skolen. Spørsmålet ble stilt om skolene ukritisk investerer i hardware, og binder seg til konstante høye utgifter til software, vedlikehold og drift. Spørsmålet er ikke om skolene skal digitaliseres eller ikke, men hva slags IKT-investeringer som fremmer elevenes læring. For det er vel ikke slik at enhver IKT-relatert investering fremmer læring? En mer treffsikker investeringsstrategi kunne gi moderate innsparinger og mer midler til lærerressurser.

I et samordnet initiativ mellom Kunnskapsdepartementet og KS bevilget Djupedal i april 2007 50 millioner til utvikling av gratis digitale læremidler til elevene i videregående skole. Samtidig dukket Nasjonal Digital Læringsarena (NDLA), en fylkeskommunal prosjektorganisasjon, opp og organisasjonen fikk 15 millioner til sin virksomhet i april. Prosjektet var utviklet uten å informere lærerorganisasjonene og fagbokforfatterne, og det er stor uklarhet om hvilken rolle NDLA vil spille i produksjon og utvalg av læremidler.

Kritikk mot disse sidene av desentraliseringen betyr ikke at skoleverket skal unndras demokratisk kontroll, eller at lærerprofesjonen skal styre utviklingen av en av vår viktigste samfunnsinstitusjoner. Problemet med dagens situasjon er at den lokale politiske styringen, ofte sekundert av ivrige skolebyråkrater, også påvirker den daglige undervisningen på en negativ måte, både direkte og indirekte.

Det kan se ut som om skoleeierne satser systematisk feil på en rekke sentrale områder: nye, fancy skolebygninger i stedet for solid vedlikehold av eksisterende bygg; utdanning i ledelse i stedet for undervisningsfag hos lærerne; innføring av kontortid og påtvunget samarbeid i stedet for profesjonell autonomi og langsiktig satsing på bedre resultater; satsing av ressurser på tilleggsfunksjoner i skolen i stedet for undervisning som er primærvirksomheten.

Desentraliseringens kraftfulle dynamikk kan gjøre Skole-Norge om fra én nasjon til et kommunesamband. En gjennomgang av kommunal skolepolitikk viser mangel på mangel. Vi snakker ikke her om unntak, men heller et mønster som sår berettiget tvil om kompetanse og politisk vilje hos skoleeierne. For dem som alltid spisser ørene når OECD snakker, kan det være verdt å merke seg hvordan skolesystemet omtales i organisasjonens siste årsrapport om USAs økonomi. I USA er det delstatene og lokale myndigheter som har et hovedansvar for skolepolitikken. OECD anbefaler nasjonale lover for å stramme opp slappe skoler som trenger strengere pensumbaserte avgangseksamener.

Skolespørsmålet er blitt viktigere ved lokalvalgene. Kommunepolitikerne bestemmer over vedlikehold av skolebygninger og hvorvidt nye skoler er velegnet til undervisning og læring. Lærernes muligheter for etterutdanning og skolens samlede kompetanse avgjøres lokalt. Kommunene har betydelig frihet til å utforme en skole med kompetente lærere og en god balanse mellom stabilitet og forandring. Og velgerne har mulighetene til å bestemme hvilke partier som skal ha den lokale styringen med norsk skole.

De som bestemmer skolepolitikken tar ikke ansvar i den offentlige debatten.