Kommunismens fall - 15 år etter

I et historisk perspektiv fremstår kommunismen som et frenetisk og i siste instans feilslått og dyrekjøpt forsøk på å aksellerere historiske prosesser som i Vesten hadde tatt flere hundre år, skriver Iver B. Neumann.

I DISSE DAGER for femten år siden brøt Sovjetunionen sammen. Når et så omfattende sosialt eksperiment går på ryggen, er det verd å spørre seg hvorfor. Det planøkonomiske systemet - tanken om at man kan styre økonomien i detalj fra toppen - kan være effektivt når det er klart nøyaktig hva som skal produseres (slik det eksempel kan være i krig). Men det er ikke noen dynamisk måte å ordne seg på. Kreativitet og innovasjon uteblir. Dermed stagnerer økonomien. Ettpartisystemet bygget på såkalt demokratisk sentralisme - tanken om at når en beslutning først er fattet, skal hver og en falle inn i linjen uten å mukke - har samme effekt. Den er ment å mobilisere menneskene - få dem til å yte mer - men resultatet ble i Sovjetunionen at mange mennesker opplevet det som meningsløst å gjøre en innsats. Det kastet så allikevel ikke noe av seg, hverken i form av mer politisk innflytelse eller i form av morsomme ting å gjøre. Dette problemet ble enda sterkere fordi økonomien var stilt inn mot tungindustri, ikke forbruksvarer, og fordi det ikke var tilatt å danne foreninger der man kunne gjøre ting sammen utenfor partiets direkte kontroll. På systemnivå var kommunismen, spesielt fra 1960-tallet av, ikke i stand til å matche kapitalismen som produksjonssystem. Det var rett og slett mindre effektivt. Enorme økonomiske ressurser gikk til rustning. I og med at Sovjetunionen produserte mindre, ble innhugget av militærkostnader til rustning og misjonering rundt omkring i verden større der enn i USA. Sovjetunionen levde over evne som supermakt. På menneskenivå hadde den offisielle feiringen av slitets betydning og dugnadens storhet mindre og mindre appell.

KOMMUNISMEN som ideologi lærer at kommunismen som sosialt system er en historisk nødvendighet. Alle samfunn utvikler seg langs samme bane, i de samme stadier. Lenin, den første sovjetlederen, var kreativ når det gjaldt å omforme ideologien slik at den skulle kunne passe bedre med det som faktisk foregikk, men grunnideen om historiens gang forble den samme. Sett fra Sovjetunionen var det ingen grunn til at kommunismen skulle praktiseres annerledes andre steder enn den ble i Sovjetunionen, når den først var innført. Da Sovjetunionen som en av Den annen verdenskrigs seierherrer innførte kommunismen i den delen av Europa som lå under deres militære kontroll, oppsto det raskt en rekke spenninger. De skyldtes ikke bare tradisjonell antipati mot russere, men også at den sovjetkommunistiske måten å gjøre ting på ikke nødvendigvis passet i disse landene. De var simpelthen annerledes (Tsjekkoslovakia var en av verdens mest avanserte kapitalistiske økonomier, Polen hadde en helt annen landbrukspolitikk, etc.). Problemet ble enda større i Jugoslavia og Albania, der de lokale kommunistene hadde vunnet makten selv og dermed var innstilt på å ha et ord med i laget om hvordan ting skule ordnes. Sett fra Sovjetunionen burde den kommunistiske verden være en forlengelse av Sovjetunionen, og dermed underordnet Sovjet-ledernes direkte kommando.

DISSE SPLITTELSENE nådde nye høyder i annen halvdel av 1950-tallet. I Kina hadde de lokale kommunistene under Mao grepet makten. Mao var svært lite fornøyd med utviklingen i Sovjetunionen, og markerte klarere og klarere at han ikke anerkjente Sovjetunionens role som den kommunistiske ideologis sanne virkeliggjørelse. Han utviklet en alternativ kommunistisk samfunnsorden, og gikk i konfrontasjon med Sovjetunionen. Dermed fantes det to store (og en rekke små) kommunistiske ideologier, og to store (og et par små) reelt eksisterende kommunistiske samfunnsordener. Dette undergravde sovjetledernes påstand om at deres samfunnsorden var en historisk nødvendighet. Det var et problem både for ledelsen selv, for forholdet til egen befolkning, og for slagkraften i misjoneringen annetsteds. Kommunismen fremsto ikke som en enhetlig kraft i konfrontasjonen med vesten. Ekstra ille ble det fra begynnelsen av 1970-tallet av, da Kina og USA åpnet en dialog seg imellom.

I 1985 TOK Mikhail Gorbatsjov over Sovjetunionens kommunistparti. Han var den første lederen som ikke hadde fartstid fra Den annen verdenskrig, og han ble valgt med mandat til å «gjøre noe». Men hva? Gorbatsjov forsøkte først, under slagordet «akselerasjon», å effektivisere systemet. Det gikk simpelthen ikke. De materielle og menneskelige ressursene var ikke der. Så forsøkte han seg med ombygging - perestrojka. En av flere modeller i dette arbeidet var Kina, der kommunistpartiet fra 1980-tallet av hadde klart å flette inn markedsmodeller i samfunnsorganiseringen uten å måtte gi fra seg makten. Gorbatsjov satset på at det samme ville la seg gjøre i Sovjetunionen. Døren ble åpnet på gløtt for økonomisk og politisk egenorganisering, uavhengig av partiet. Gorbatsjov slapp også taket på de østeuropeiske statene som hade ligget under Sovjetunionen. Gorbatsjov kom straks under dobbelt ild. På den ene siden dannet det seg en gruppe i Russland som ville ha raskere økonomiske og politiske omstillinger enn det Gorbatsjov syntes han kunne gi seg inn på. Disse allierte seg med lignende grupper i de andre sovjetrepublikkene. På den annen side var det sentrale partikadre som forsøkte å bremse utviklingen. Gorbatsjov svarte med å bygge ned partiet. Høsten 1991 forsøkte de gamle kadrene seg på et kupp, med det resultat at demokratene under Jeltsin tok over. Uten Partiet som lim til å holde Sovjetunionen sammen, falt unionen som et korthus. Den reelt eksisterende kommunismen i Sovjetunionen var en saga blott. En historisk epoke var over.

KOMMUNISMEN VAR en spesifikk form for modernisering. Den førte til stor produksjonsøkning i en tidlig fase, ettersom den mekaniserte jordbruket, drev de overtallige bøndene inn i industrien, og standardiserte industriproduksjonen. På menneskenivå hadde visjonen om et tett klassekollektiv som kunne gi den varme og trygghet som familien hadde gitt på landsbygda til å begynne med stor appell hos mange mennesker. Sentraliseringen av alle aspekter ved menneskelivet førte imidlertid til en strømlinjeforming av dette kollektivet og en demonisering av de stadig flere som ikke passet hundre prosent inn som kostet titalls millioner mennesker livet. I et historisk perspektiv fremstår kommunismen som et frenetisk og i siste instans feilslått og dyrekjøpt forsøk på å aksellerere historiske prosesser som i Vesten hadde tatt flere hundre år.

MED KOMMUNISMENS fall sto USA igjen som den overveldende makt i global politikk. USAs militærplanleggere legger til grunn at ingen annen stat skal kunne utfordre dem de neste 25-30 årene. Det er en realistisk målsetning. Men overveldende makt skaper sin egen motmakt. Andre ideologiske systemer finnes, og nye vil komme til. Noen av disse vil anta form av reelt eksisterende samfunn. Konfrontasjonene som vil komme, vil imidlertid neppe bli av samme art som dem som definerte Den kalde krigen. Det er svært tvilsomt om kommunismen igjen vil reise hodet i noen slags form som gjør det historisk holdbart å sammenligne den med det samfunnssystemet som fantes i Sovjetunionen. Den type frenetisk modernisering som kommunismen er et eksempel på, inntraff historisk sett i samfunn som står på terskelen til industrialisering. De av verdens stater som er store nok til virkelig å kunne lage bølger - Kina, India - er allerede godt i gang med industrialisering. I så måte forblir Sovjetunionen en unik historisk foreteelse. Det er kanskje like greit.