Kompetanse lite verdt

Hvorfor er det så innlysende for så mange at det er mer verdt å konstruere ei bru eller vedlikeholde vann- og avløpssystemet i en kommune enn å sørge for at barn kommer trygt til verden, at døende får en verdig utgang fra livet, og at vi alle i åra mellom fødsel og død møter en trygg og forsvarlig helsetjeneste?

«Alle» skjønner jo at det kreves kompetanse for å dimensjonere bygg og bruer slik at de ikke raser sammen, og at drift og vedlikehold av vannforsyningen er livsviktig for et samfunns infrastruktur. Det er tydeligvis ikke like selvsagt at det kreves særlig kompetanse for å arbeide med sårbare og syke mennesker. I den såkalte «Harstad-saken» slår Likestillings- og diskrimineringsombudet fast at Harstad kommune brøt likestillingsloven ved å lønne to avdelingssykepleiere lavere enn fire bestemte avdelingsingeniører. Reaksjonene på uttalelsen demonstrerte klart at mange, også ledende samfunnstopper, bare har fått med seg det første leddet i likestillingslovens likelønnsbestemmelse – at det skal være lik lønn for samme arbeid. At det også skal være lik lønn for arbeid av samme verdi – og at arbeid kan sammenliknes på tvers av faggrenser og tariffavtaler, synes å ha gått mange hus forbi. Vi får bare gjenta: det er anledning til å sammenlikne epler og bananer. Frukt er frukt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likelønnskommisjonen dokumenterte at det generelle lønnsgapet i Norge er på 15 prosent. For utdanningsgruppene med inntil 4 år på høyskole er gapet på 20,5 prosent – og det er økende. Det er i denne gruppa vi finner de store, kvinnedominerte utdanningsgruppene som hovedsakelig har sin arbeidsplass i offentlig sektor. Og det er på bakgrunn av disse fakta at Likelønnskommisjonen har foreslått et lønnsløft for akkurat denne gruppa. Lønna er imidlertid bare det endelige og materielle uttrykket for verdien man setter på et arbeid. Måten arbeidet organiseres på og vurderingen av belastningene ved arbeidet er andre viktige markører for verdsetting.

I siste nummer av Sykepleien fortelles det om akuttpsykiatrisk post ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), der både lærere og førskolelærere får ansvarsvakt for svært syke pasienter. Ansvarsvakta er vaktens arbeidsleder, dvs. den som er ansvarlig for at dagens arbeidsoppgaver blir forsvarlig utført, at pasientene får den oppfølging de trenger, samt at personalet på jobb har det bra. Det er også ansvarsvakta som har kontakt med vakthavende lege. Det er oppsiktsvekkende og uforståelig at ansatte som ikke har helsefaglig utdanning får et slikt ansvar. Vi ser også en rekke eksempler på at mange av benevnelsene på viktige sykepleiefunksjoner er fjernet fra vokabularet, og erstattes med begreper som helse og omsorg. Sykepleiefaglige titler og benevnelser skal vise tilbake til vedkommendes utdanning, autorisasjon og funksjon, og gi korrekt informasjon om kvalifikasjoner og ansvar. Slik differensiering og synliggjøring har vært viktig for mange yrkesgrupper, og bør være viktig i et kompetansebasert samfunn. Når kompetansen blir usynliggjort og bagatellisert, for eksempel ved at ulike utdanningsgrupper anses som likeverdige erstatninger for hverandre eller ved at ufaglærte settes inn i arbeid som kreves fagutdanning, undergraves alt arbeid for å få jenter til å ta utdanning og for å få samfunnets aksept for verdien av kompetansen de tilegner seg.

70 prosent av dem som jobber i offentlig sektor er kvinner. Kjerneoppgaver for offentlig sektor er oppgaver knyttet til velferdsstaten og handler om reproduksjon. Disse oppgavene – å føde barn, oppdra dem, skolere dem, ta vare på syke og gamle, sørge for mat, omsorg og ivaretakelse av livet – har vært kvinners domene bestandig og utføres også i dag ulønnet av kvinner. Men ved å trekke disse oppgavene ut av den private sfæren, gjøre det til lønnsarbeid i et offentlig regulert arbeidsmarked, har samfunnet signalisert at disse oppgavene er viktige for samfunnet.

Den teknologiske, medisinske og generelle kunnskapsmessige utviklingen i samfunnet har selvfølgelig også medført at disse oppgavene i dag har et helt annet innhold og krever en helt annen kompetanse enn tidligere – og dermed også er kvalitativt forskjellig fra det omsorgsarbeid som stadig utføres ulønnet i familien. Så er spørsmålet om det likevel ikke er slik at det «naturgitte» ved disse oppgavene fortsatt kleber ved forståelsen og verdsettingen av dem. Likelønnskommisjonen slår fast at verdsettingsdiskriminering – det at arbeid som hovedsakelig utføres av kvinner systematisk verdsettes lavere enn arbeid som hovedsakelig utføres av menn – er den største likelønnsutfordringen i Norge. Verdsettingsdiskrimineringen følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

Fokus på behov for arbeidskraft og «antall hender» har ført til debatt om hvilket kompetansenivå helsepersonellet skal ha. Debatten er interessant i seg selv. Ville vi våge å sette ufaglærte til å konstruere ei bru? Neppe. Men å sette ufaglært inn i kompetansekrevende arbeid i helsesektoren er tydeligvis akseptabelt. Mens Harstad kommune argumenterer for at man må lønne ingeniører høyere enn sykepleiere for å rekruttere og beholde dem, er slike markedsmekanismer ikke i funksjon for de kvinnedominerte utdanningsgruppene. Når det er mangel på sykepleiere eller førskolelærere, for å bruke to aktuelle eksempler, ser vi at kravene til kompetanse senkes og adgang til dispensasjon fra utdanningskrav benyttes over en lav sko.

Likelønnskommisjonen har med sitt forslag om et lønnsløft for kvinnedominerte grupper i offentlig sektor gått til kjernen av likelønnsutfordringen: verdsettingsdiskrimineringen. Denne er mest uttalt for de kvinnedominerte utdanningsgruppene. Når Kommisjonen styrte unna forslag om tiltak for å bryte det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, er det formodentlig fordi slike tiltak har vært forsøkt tidligere, uten hell. Arbeidskraftbehovet i helsesektoren framover er formidabelt. Da blir det meningsløst å oppfordre unge kvinner til å velge bort disse yrkene.

Skal vi klare å rekruttere de unge mennene, kommer vi ikke utenom lønnsnivået. Utdanning må lønne seg – også for de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor.