Kompetanse som lønner seg

Bedrifts-Norge erkjenner at det kan være merverdier for den enkelte bedrift og bransje å hente gjennom en god og bred etter- og videreutdanningsreform (EVU-reform). Flere bedrifter er godt i gang med å inndekke sitt nåværende og kommende kompetansebehov.

Hovedavtalene mellom arbeidslivets ulike parter har allerede bestemmelser om hvordan bedriften i samarbeid med sine ansatte skal gjennomføre de nødvendige tiltak for å ivareta kompetansebehovet. Andre bedrifter kan imidlertid trenge oppmerksomheten som en EVU-reform gir for å håndtere behovet for mer og øket kompetanse.

Prosessindustriens Landsforening (PIL), som er en del av NHO-familien, gjennomførte høsten 1997 en undersøkelse blant sine medlemmer. Resultatene av den forteller at 80 prosent av bedriftene ser at kravene til de ansattes kompetanse er klart økende. PIL rekrutterer bedrifter i konkurranseutsatt industri innenfor kjemisk, metallurgisk, treforedling, farmasøytisk, petroleum (nedstrøms) m.fl. Prosessindustrien står for 50 prosent av vareeksporten fra Fastlands-Norge, eksporterer varer for rundt 88 milliarder kroner i året og står for rundt en fjerdedel av fastlandsindustriens bidrag til Norges bruttonasjonalprodukt.

Undersøkelsesresultatet rapporterer altså om noe som er svært viktig for å kunne opprettholde eller øke bedriftenes markedsstyrke. Det er én av grunnene til at bedriftene kan være interessert i gjennomføringen av en etter- og videreutdanningsreform.

Men det er skepsis ute og går. Den kommer frem når formålet med reformen fremstilles mer som en velferdsreform enn som et løft for kompetanseheving. Det må være lysten til å lære noe nytt samt å vedlikeholde det man allerede kan, som er drivkraften, ikke lysten på fri med lønn betalt av arbeidsgiver. For øvrig er det langtfra en selvfølge av bedriftene skal betale.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er grunnleggende for bedriftene at enhver investering skal betale seg. Investering i økt kompetanse kan vise seg å gi god avkastning, men ikke uten videre. Tariffbundne bedrifter kan ikke pålegges å finansiere - direkte eller indirekte - kompetanse de ikke får nytte av i egen bedrift. Reformen kommer i en tid da presset på fortjenestemarginene er tøffere enn på lange tider. Selv om de fleste PIL-bedriftene viser et pent eksportresultat i 1998, skal man være klar over at de er meget konjunkturømfintlige. Det må finnes reserver som bedriften kan leve av i smalhans-tidene som kommer.

Både partene i arbeidslivet og myndighetene må være klar over denne situasjonen. Dyre lønnsoppgjør og/eller uklok avgifts- eller valutapolitikk, samtidig med betydelige investeringsbehov for å møte fremtidens kompetansebehov, vil lett gjøre situasjonen for kompetanseintensive og konkurranseutsatte bedrifter unødig vanskelig. I så måte er det et særdeles krevende tariffoppgjør i år.

Det offentlige skal selvsagt fortsatt ha utdannelsesansvaret når det gjelder den formelle kompetansen - tilbudene for å oppdatere egen utdannelse eller gå videre innen et fagfelt. Men bedriftene vil gjerne samarbeide om utformingen og utviklingen av ulike tilbud. Det enkelte individ har på sin side et eget ansvar for å holde sin kompetanse oppdatert.

Denne ansvarsdelingen og dette interessefellesskapet ligger til grunn for den handlingsplan som NHO og LO kom frem til ved lønnsoppgjøret i 1998. Senere er det kommet en stortingsmelding (42 - 1997/98) om reformen, som Stortinget nylig har gitt sine synspunkter på. En rekke utvalgsinnstillinger med forslag til avklaringer av praktiske sider ved innføringen av handlingsplanen/reformen så dagens lys høstsemestret i 1998.

Til det forslitte er det konstatert at kompetanse får stadig større betydning. I et lite høykostland med lange avstander til store internasjonale markeder er nettopp kompetanse en av de mest sentrale konkurransefaktorene for bedriftene. Det dreier seg om anvendt kompetanse, det vil si lærdom og erfaringer omsatt til praktisk nytte for bedriften.

Kompetanse er datostemplet. Den må ajourføres, oppdateres, fornyes og suppleres så å si løpende gjennom et livsløp. Dermed har de ansatte og bedriftene et felles motiv. Norge har allerede et høyt utdanningsnivå. Fra dette nivået er det at vi må utvikle kompetansegivende tilbud videre. Mangfoldet i tilbudene må utvides og videreutvikles. Eksisterende tilbud og behov skal dekkes og utvides. Fremtiden ligger ikke i kollektive, men individuelle ordninger.

Samtidig må kvaliteten i eksisterende tilbud vedlikeholdes og nye etableres. At det ikke går av seg selv, verken å opprettholde eller øke nivået, ser vi fra tid til annen eksempler på. Det er kjent at norske elevers nivå innenfor nøkkelfag som matematikk og naturfag ligger langt lavere enn vi trodde - og lavere enn vi kan være bekvemme med. Disse fagene er svært sentrale i den kompetansen som nettopp skal til for å gjøre den konkurranseutsatte industrien i stand til å holde skansene - enn si styrke posisjonene på markedene. Det er et offentlig ansvar at kvaliteten i nøkkelfagene til enhver tid er god nok. Vi må være påpasselige med at slike situasjoner ikke får utvikle seg. Da blir verdien av en etter- og videreutdanningsreform ikke helt den samme. PIL er av disse grunner opptatt av kvaliteten i det offentlige utdanningstilbudet - i det som foregår til daglig i klasserommet.

Samtidig er det viktig å være klar over at det ikke bare er Norge som satser på kompetanse. Mange av våre konkurrenter har for lengst innsett det samme, og satt betydelige ressurser i sving for å lykkes. De fleste av disse har dessuten konkurransefordeler fremfor Norge: Kortere vei til markedene, lavere lønns- og prisnivå, lavere avgifter og færre tollbarrierer, for å nevne noe.

Et interessant perspektiv i debatten om EVU-reformen er de positive distriktspolitiske virkninger som en slik reform kan bidra til. PIL-bedriftene kan tjene som en god illustrasjon på det. Mange av disse er nettopp lokalisert i det som i norsk politisk hverdag kalles distrikter. Basert på tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) har PIL sett på kompetansenivået i kommunene. Vi så på botettheten av blant annet personer med fagprøve, av sivilingeniører, av dr. ingeniører og av økonomer - målt som antall personer per 1000 innbyggere over 16 år.

Om man holder de store utdanningssentraene utenfor, er 10 av 20 kommuner på «utdanningstoppen» for dr.ingeniører i såkalte «prosessindustri-kommuner». Det bor nesten dobbelt så mange sivilingeniører som økonomer i Distrikts-Norge - og aller tettest bor de i prosessindustri-kommuner. Hvis vi sammenlikner ellers like kommuner i Norge, ser vi at det tekniske utdannelsesnivået er gjennomgående høyere i kommuner med prosessindustri. Sammenlikner vi med tettheten av avlagte fagprøver, dominerer prosessindustri-kommunene fullstendig - hele 12 av 20 kommuner hører hjemme i denne kategorien.

Et tilstrekkelig bredt faglig miljø lokalt er viktig for bedriftene. Faggruppenes kompetanse må ajourføres kontinuerlig, for at bedriftene skal kunne måle seg med konkurrentene. Blir miljøene for små eller for lite oppdatert mister bedriften og stedet sin tiltrekningskraft. De muligheter som finnes i en EVU-reform, vil dermed få enda bredere og dypere perspektiver for det norske samfunn i sin helhet. En reform må derfor utvikles til det beste for individ, bedrift og samfunn.

Bedrifter og samfunn som spiller på lag kan med andre ord skape en god fremtid gjennom en vel tilrettelagt EVU-reform. Det er ikke bare den tradisjonelle gode sirkel mellom bedrifters inntjening, skatteevne og storsamfunnets velferd det dreier seg om. Utenfor de store utdanningssentrene i landet dreier det seg også om tilgangen på arbeidsplasser og mulighetene for fortsatt bosetting lokalt. Forutsetningene er at bedriftene er konkurransedyktige. God inndekking av til enhver tid maksimalt kompetente arbeidstakere er et viktig virkemiddel for styrke i markedene. Det er dette systematisk kompetanseinvestering dreier seg om.