Historieløst: Ikoniske norske og internasjonale platecovre, men får vi historikken bak dem på Nasjonalmuseets platecoverutstilling? Nei.  Patti Smith: «Horses», Alf Cranner: «Rosemalt Sound», The Aller Værste: «Materialtretthet», Knutsen og Ludvigsen: «Brunost no igjæn», New Order: «Blue Monday», Bjørn Torske: «(Nedi Myra)». 
'
Historieløst: Ikoniske norske og internasjonale platecovre, men får vi historikken bak dem på Nasjonalmuseets platecoverutstilling? Nei. Patti Smith: «Horses», Alf Cranner: «Rosemalt Sound», The Aller Værste: «Materialtretthet», Knutsen og Ludvigsen: «Brunost no igjæn», New Order: «Blue Monday», Bjørn Torske: «(Nedi Myra)». 'Vis mer

Komplett platecoverkrise

Hvorfor klarer ikke Nasjonalmuseet å ta musikken på alvor?

Kommentar

Lørdag åpnet utstillingen «Vinylens comeback» på Nasjonalmuseet. På reklameplakaten: En toppløs blondine med Warhol-banan i hånda og David Bowie-sminke, pluss teksten «Glad i vinyl? Bli med inn i plateomslagenes forunderlige verden».

Utstillingen består av 486 platecover — hvorav 92 er i en egen norsk bolk.

Pamfletten man får utdelt ved inngangen åpner slik: «Hvorfor arrangere en utstilling om plateomslag i dag? Svaret er enkelt: Fordi LP-coveret er et fascinerende designobjekt i seg selv og en enestående kilde til å forstå relasjonen mellom visuell kultur og musikk».

Blodharry plakat til side, dette lover jo i utgangspunktet godt.

Endelig en utstilling som tar platecoverkunst og musikk på alvor. Som kan lære bort designhistorie til de designinteresserte, musikkhistorie til de musikkinteresserte. Som kan sette populærkulturens sammenfiltring mellom musikk og det visuelle i kontekst. Som kan trekke fram spenstig imagebygging, spennende formgivere, ja ta populærmusikken, populærkulturen på alvor. Gi litt etterlengtet fokus til en ny generasjon musikkartister som bare blir mer og mer interessert i å utforske interessante visuelle grep.

Og ikke minst trekke norske platecover og platecoverhistorie inn i en samtid som framstår som umettelig på skandinavisk design.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men den gang ei.

Det eneste denne utstillingen viser, er musikk- og populærkulturens elendige vilkår og status hos en av Norges største kulturinstitusjoner.

Utstillingen er rett og slett provoserende elendig.

Først, den internasjonale delen: De 378 platecoverne, som framstår som et mer eller mindre vilkårlig utvalg fra anglo-amerikansk pop- og rocktradisjon fra sytti-, åtti- og nittitallet, er ikke satt i noen form for logisk sammenheng, verken designmessig eller musikalsk.

De er delt opp i bolker som «rock», «jazz», «psykedelia», «kvinnelige ikoner», «cover med dyr på» og følges av en generell tekst. Vi får knapt informasjon om hvilke artister som er valgt ut, hvilke formgivere som er brukt, eller hvorfor akkurat disse coverne er valgt til en utstilling — utenom at de selvsagt ser kule ut og er mer eller mindre kjente for publikum.

Så hvor er de, egentlig? Historiene bak coverne? De som sier noe om kulturen de oppsto i, som forklarer hvorfor noen av coverne er blitt ikoniske?

Som den nydelige historien om da Robert Mapplethorpe fotograferte Patti Smith til coveret av «Horses», som beskrevet i hennes selvbiografi «Just Kids»? Eller den om New Orders Peter Saville-designede «Blue Monday», tidenes mestselgende tolvtommer, hvor den diskettaktige innpakningen var så dyr at plateselskapet tapte penger på hver eneste kopi de solgte?

I stedet får vi banaliteter som denne teksten til bolken «Kvinnelige ikoner»: «Kvinnebildet — spesielt ansiktet — har vært framstilt i et utall variasjoner på plateomslagets flate: Et par øyne som stirrer sterkt og besluttsomt på betrakteren — enten lysende og tomme som gylne kuler med en fremmed kraft, eller mørke og dype, halvt gjemt bak en tykk pannelugg eller et lag av sminke.»

«Lysende og tomme som gylne kuler», hva i heite horre skal det bety?

Designkonteksten er også mer eller mindre ikke-eksisterende. Riktignok henger det plaketter i et av rommene med navn på, og litt informasjon om, de aller mest kjente (anglo-amerikanske) formgiverne, men hvis man vil se platecoverne de har laget må man ut på leit blant de mer eller mindre ulogiske kategoriene.

Den norske delen lider samme skjebne. 92 spennende norske platecover, presentert uten annen kontekst enn at de er norske. Får vi historien bak The Aller Værstes ikoniske stupedama-cover på «Materialtretthet»?

Nei.

Bakomhistorien til Alf Cranners vanvittig vakre rosecover til «Rosemalt sound»?

Neppe.

Informasjon om at Bjørn Torskes «(Nedi Myra)» er en photoshoppa versjon av Pugh Rogefeldts «(Ja, Dä ä dä)» fra 1969?

Ikke narr meg til å le.

Igjen mangler vi informasjon om hvem som har laget hva og hvorfor.

Vi snakker ikke engang om informasjon som er vanskelig tilgjengelig. Mye går det glatt an å google seg fram til.

Hvorfor har Nasjonalmuseet utstillinger igjen?

De to eneste norske formgiverne jeg kunne se at var nevnt ved navn er Kim Hiorthøy og Martin Kvamme. Men får vi vite noe mer om hva de har laget, hvordan de jobber? Nei.

Greit, det blir også arrangert et par interessante foredrag i løpet av utstillingsperioden. Og greit, det er kanskje snakk om en lavterskelutstilling for folk uten et spesielt forhold til platecover.

Men det klarer ikke å bøte på at utstillingen i seg selv er fullstendig hjelpeløs. For jeg har ikke engang nevnt dens underlige holdning til coverkunsten som «uoppdaga», om nittitallet som designnedtur fordi det var CD-er, ikke LP-er, som solgte mest og plasseringen av Public Enemy under kategorien «rock».Selv ungsomskoleelever må slite med å få noe vettugt ut av dette.

Hvis poenget med utstillingen er at folk i førti-femtiåra skal mimre seg gjennom ungdomstida, kan de like gjerne ta turen innom et antikvariat.

Der er coverne ihvertfall alfabetisert.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook