Komplikasjoner

Venterommet er alt annet enn hyggelig.

Innimellom kommer det intense skrik fra siderommene. Jeg prøver å forestille meg hva de gjør med barna der inne. «Si hvor du har gjemt pengene ellers kapper jeg av deg fingeren og sender den i posten til mora di!» Er det sånn de holder på? Det er noe mafiøst over det hele. Innimellom kommer det bleke mennesker med skjelvende bein og størknet neseblod ut. De ser ikke ut til å ha det særlig bra, men er vel glade for å være i live. Skrikene gjør i alle fall ikke den ekstra halve timen jeg må vente særlig behagelig.

Jeg skal ta mandlene. Det skal visstnok være nødvendig, og etter utallige streptokokkinfeksjoner har jeg gått med på det.

Min ektemann har kjørt meg til klinikken. Han lar seg ikke affisere av lydene fra torturkammeret og blar uanfektet i et nummer av Kapital.

Jeg blir hentet av en mann i hvit frakk.

- Jeg vet ingenting, roper jeg.

- Hun er litt forvirret, sier min ektemann og gløtter opp fra bladet.

Legen legger meg i en stol, gir meg en kanyle i armen og mer husker jeg ikke før jeg våkner opp mellom to illskrikende barn som blør i alle retninger.

Det er helt tydelig at jeg ikke har mandler lenger. Det som er verre er at jeg ikke har fortenner heller.

- Vi var litt uheldige da vi skulle åpne munnen på deg under operasjonen, sier legen unnskyldende og rekker meg et reagensrør med to hvite stubber oppi.

JEG VIL GJERNE SE mandlene mine også, men legen opplyser at han allerede har kastet dem i søppelet. Jeg er omtrent like skuffet som den gangen jeg forsøkte å få et bilde av morkaka mi på trykk i et litterært tidsskrift og ble refusert.

Legen gir meg et ark der det står at det kan forekomme komplikasjoner i form av blødning og ber min ektemann om å frakte meg hjem. Alt har skjedd på under en time.

Når jeg kommer omtåket og tannløs hjem, ikke helt ulik Karius, sitter mamma der. Til og med pappa sitter der. De er kommet for å passe på meg.

Jeg kan ikke snakke, men ser spørrende på min ektemann som forklarer at han har invitert dem. Det er ikke det at han har et spesielt godt forhold til sine svigerforeldre, men ifølge skrivet jeg har fått med meg, trenger jeg tilsyn i ei uke. Markedssjefer sitter ikke hjemme og passer på konene sine så lenge.

- Stakkars unge, og du som hadde så fine tenner. Er det noe jeg kan finne til deg. Is? Vil du ha is?

Jeg rister på hodet og skriver på en lapp at jeg er 29 år.

- Ja da vennen min, du er så stor at, sier mamma.

Jeg har en følelse av at mamma venter på en blødning, bare en liten ufarlig en, sånn at turen over fjellet ikke skal ha vært forgjeves. Hun vil gjerne utrette noe.

MEN DET KOMMER ikke noen blødning. Det gjør bare gudsjammerlig vondt, spesielt når jeg snakker. Jeg kan ikke la være å tenke at dersom jeg hadde vært alene, hadde jeg ikke trengt å snakke. Men jeg er ikke alene, og jeg blir stilt spørsmål hele tida. Dessuten må jeg stadig forklare at det ikke er noe godt med is så lenge fortennene mine er brukket og nervetrådene henger og dingler.

Selv om jeg snakker en del med mamma, hjelper hun i alle fall til slik at jeg ikke skal snakke med andre. Hun svarer på alle telefonene mine.

- Ja stakkar, hun er tapper. Må gå på stikkpiller, du vet hun kan jo ikke svelge. Ja, ja du må ikke snakke...

Men dersom det ringer noen som mamma mener jeg bør snakke med, gir hun meg nådeløst røret enda effekten fra den forrige stikkpillen er på full retur.

- Bare nikk, smiler hun smørblidt.

ETTER ET PAR dager er familie og venner informert om min tilstand, mine stikkpiller og mine ødelagte tenner, og mamma vil ut og gå tur. Pappa vil gjerne følge henne, men mamma mener at jeg fortsatt trenger tilsyn.

Hun blir borte i fem timer. Både pappa og jeg nyter freden. Pappa sier ikke så mye og egner seg i bunn og grunn svært godt til å pleie pasienter i min kategori. Da mamma endelig dukker opp, er hun i en tilstand av forvirring. Hun har gått seg vill, ingen drosjer har plukket henne opp i den tro at hun var narkoman (for ordens skyld: det ustøe ganglaget skyldes lavt blodsukker). Det viser seg at hun har endt opp på Nordpolen i stedet for på Grünerløkka, (noe som jo ikke er helt uten verdi dersom man har lest «Halvbroren» av Lars Saabye Christensen).

Etter den turen har mamma fått nok av storbyen og avgjør raskt at jeg er frisk nok til å klare meg selv. Jeg puster lettet ut og oppdager at jeg har gått tom for stikkpiller.

Når legen som fjernet mandlene, ringer for å spørre om det har vært noen komplikasjoner, kan jeg ikke svare annet enn ja. Det har jommen ikke vært helt enkelt.