Komponisten som kom inn fra kulten

Gavin Bryars har gått veien fra latterliggjøring til kultstatus og kommersiell suksess.

BERGEN (Dagbladet): - Det gjelder å beholde troen på det man driver med. De samme kritikerne som slaktet og latterliggjorde «Jesus' Blood Never Failed Me Yet» på 70-tallet kaller stykket «et mesterverk» i dag. Men musikken er den samme, sier den engelske samtidskomponisten Gavin Bryars.

Bryars' repetitive og utilslørt «vakre» «Jesus' Blood...» og «The Sinking of the Titanic» solgte lite, men oppnådde kultstatus da de ble utgitt på Brian Enos plateselskap Obscure i 1975. Siden har nye versjoner, blant annet en «Jesus' Blood...» fra 1993 med Tom Waits, solgt i 250000 eksemplarer, og gjort Bryars stueren langt inn i miljøer som betrakter tonalitet og «pene» harmonier som en tvangstrøye. At de to «hitene» delvis har overskygget hans øvrige produksjon, innspilt av så ulike kunstnere som The Hilliard Ensemble, Balanescu-kvartetten, Bill Frisell, Charlie Haden, diverse symfoniorkestre og Arditti-kvartetten, tar han med fatning.

«Beveger meg»

- Jeg skjønner hvordan The Rolling Stones har det når alle spør etter «Satisfaction». På den annen side vet jeg at folk kjenner og liker disse komposisjonene, så jeg spiller dem fortsatt «live» og må innrømme at de stadig beveger meg, selv etter 30 år, smiler han og myser ut på et solbadet Bergen. Der har hans eget Gavin Bryars Ensemble framført blant annet «Titanic».

- Som ung bassist på 60-tallet spilte du fri-improvisasjon sammen med gitaristen Derek Bailey og trommeslageren Tony Oxley. Hvorfor sluttet du med det?

- Jeg ble kjent med musikken til John Cage. Hans mer objektive og abstrakte, reflekterende måte å lage musikk på ble uforenlig med improvisasjon, som er umiddelbar, kjapp og instinktiv. Jeg følte til slutt at jeg måtte velge, og midt på 60-tallet valgte jeg komposisjon.

- Og la frijazzen på hylla for godt?

- Jeg trodde det. Men for to år siden fylte Tony, som bor i Tyskland, 60, og tysk radio i Köln ønsket å lage en gjenforening. Jeg hadde ikke truffet Tony på 32 år, men takket til min egen forbauselse ja. Kvelden før konserten spiste vi middag sammen, tysk radio leide en kontrabass til meg og etter to minutters lydprøve spilte Derek, Tony og jeg en times radiokonsert som også ble til en CD. Vi har utviklet oss forskjellig og måtte lytte nøye på hverandre, men merkelig nok likte vi det vi fikk til. Så nå blir det en og annen konsert i fora som måtte være åpne for den nokså spesielle musikken vår.

Ute av takt

- Er du blitt utsatt for «lag en oppfølger»-presset etter at «Jesus' Blood...» og «Titanic» ble storselgere?

- Nei, plateselskap og agenter kjenner meg for godt. Da «Jesus' Blood...» ble en suksess, sa jeg: «Kanskje jeg skulle ta Muhammed nå, og Buddha neste gang? Eller Hollywood-varianten, «Jesus' Blood 2», «Jesus' Blood 3»...». De skjønte poenget.

- Hva med «Titanic- the remix»?

- Det finnes flere, og den med Aphex Twin er faktisk god.

- Hvor ønsker du å befinne deg i det store landskapet som kalles samtidsmusikk?

- Jeg er ganske fornøyd der jeg er. I årevis var situasjonen vanskelig for meg, min og liknende musikk ble ikke betraktet som en del av «det nye». Vi ble sett på som ute av takt med det samtidige, først og fremst fordi vi skrev tonalt. I 70-årenes England ble vi ikke tatt på alvor, i 20 år fikk vi så å si ingen offentlig støtte. Det endret seg på 80-tallet, men vi ble lenge betraktet som helt marginale.

- Hva gjorde det med deg?

- Økte den indre styrken. Når alle sier at «du er en strålende komponist», er det lett å fortsette, men verre når du får høre at det du driver med er søppel og folk sier at «vi vil ikke kaste bort tid og penger på deg». Skal du orke å fortsette da, må du tro på det du gjør.

Et bra liv

- I dag gir mange, særlig ungdom, blaffen i musikalske grenser. De hører på og lager musikk, punktum, og blåser i om det kalles pop, jazz, tekno, samtidsmusikk eller klassisk. Ser du en tilnærming mellom sjangrene?

- Ja, og det er både bra og farlig. Farlig fordi «klassisk» blir ensbetydende med de tre tenorer, Vanessa Mae og soundtracket til «Titanic». Dermed blir også all annen klassisk musikk underlagt popbransjens krav til skyhøye salgstall. Mens jazz blir ensbetydende med cocktailjazz.

- Og det positive?

- At oppegående musikere fra alle sjangere arbeider mer og mer sammen. Jeg har samarbeidet med Charlie Haden og Bill Frisell innenfor klassiske rammer, og jeg håper å få til noe med mitt eget ensemble pluss Bill Frisell og Pat Metheny. Og muligens en ny plate med Lee Konitz, vi samarbeidet litt på 60-tallet.

- Hva annet holder du på med?

- Fortsatt operaer og strykekvartetter. Inntil for seks år siden hadde jeg et professorat og underviste mye, men nå bruker jeg all tid på å komponere. Det er et bra liv, slutter Gavin Bryars.