Komponisten som varsler storm

Antonio Bibalo er ikke spesielt optimistisk på vegne av menneskeheten. I kveld framføres hans svartsyn i Oslo Konserthus.

Da holder den norsk-italienske komponisten dom over menneskene med «Cantata 2000».

- Jeg venter ikke at menneskene skal like dette. Det er jo en dom over dem!

Antonio Bibalo (78) skyller sitt nye storverk «Cantata 2000» over Oslo-Filharmoniens publikum denne uka. Det er pessimismens klo som henger ved stykket som blir en av mesterens siste komposisjoner i stort format.

Larvik blytung av regn kan gjøre den braveste nedstemt. Men Antonio Bibalo har vært i moll lenge.

- Se på 2000 hittil! Det er jo bare elendighet med kriger og nød verden over, og med Norge som en døende, gammel, grådig mann med madrassen full av penger. Det er dette jeg vil fortelle om med «Cantata 2000». Her blir det ikke mye «gloria» og «fantastico», hvis folk tror det. Nei, nei, nei, sier Bibalo og peker tommelen rett ned i stuegulvet på vegne av menneskeheten.

Omflakkende liv

Elendigheten er bestilt av Oslo-Filharmonien som en markering av millenniumet - og får sin urpremiere i Oslo

Antonio Bibalo

  • Født i Trieste i Italia i 1922.
  • Utdannet pianist i fødebyen. Musikkstudier i London fra 1953, med hovedvekt på komposisjon.
  • Internasjonalt anerkjent for sine musikkdramatiske verker og balletter. Men har også skrevet mye annen musikk, blant annet to klaverkonserter, to symfonier og en rekke kammermusikalske verker.
Konserthus onsdag kveld med orkester, kor, mezzosopransolist Randi Stene og Manfred Honeck på dirigentplassen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Komponisten selv later likevel til å være i godt humør her vi sitter i hans kråkeslott av et hus i naturskjønne omgivelser utenfor Larvik sentrum. Han har da også litt av et liv å mimre over.

Han er født inn i uroens Europa og ble ufrivillig innrullert i Mussolinis hær i 1943. Seinere rømte han, men bare for å bli fanget av tyskerne og i 1944 lykkeligvis av amerikanerne. Etter krigen vervet han seg til Fremmedlegionen og levde et lykkelig liv der som hyggepianist. Norge tok plass i hjertet hans etter han kom hit på ferie i 1956, og siden har han vært bosatt her med dansk kone. Norsk statsborger ble han i 1968, og i 1991 ble han slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Med operaer som «Macbeth», «Glassmenasjeriet», «Frøken Julie», «Gengangere» og «Smilet ved stigens fot» basert på kameraten Henry Millers bok ved samme navn, har Bibalos navn og toner nådd ut til hele verden. Stolt viser han oss et oversiktskart lagd i Tyskland, der komponisthistorien er tegnet opp som et stamtre. Antonio Bibalo kniper plassen mellom Bela Bartok og Igor Stravinskij.

- Jeg komponerer fortsatt to- tre timer hver dag. Men jeg må ta det mer med ro nå. Tenke på helsa, på hjertet. Å skrive opera er jeg nok ferdig med. Jeg hadde en idé for en tid tilbake om sagnet om Faidra fra gresk mytologi, men jeg måtte gi det opp. En opera tar opp to- tre år av mitt liv. Det er også vanskelig økonomisk, for i en slik periode vil det ikke være plass til annen komponering.

- Så hvis Den Norske Opera skulle ringe om et nytt verk til det nye huset...?

- Så sier jeg nei. Dessuten har jeg hatt min sjanse der. Det er mange komponister som har livets rett, og som bør få sjansen før meg, sier Bibalo.

Konservative

Også det 20 minutter lange «Cantata 2000» er jobbet med over flere år. Bibalo innser det forgjengelige i at dette kanskje bare blir den ene gangen han får høre verket.

- Stykket vil dø! Hvem vil spille det? Store verker koster jo så mye å sette opp for orkestrene og for operahusene. På grunn av økonomi blir de lite spilt. Men ikke bare derfor. Det er også mange orkester- og operasjefer som ikke har peiling på musikk. Her oppe i Norden står det ikke så verst til, men nede i Europa er de jo stokk konservative. Det er byråkrater som styrer businessen. Jeg leste en oversikt i bladet Opern Welt - bare denne måneden alene er det 22 ulike oppsetninger av Puccinis «La Bohhme» rundt omkring i verden. Helt forferdelig!

- Det må være melankolsk å tenke på dette?

- Melankoli har jeg sluttet med. Jeg er rasende. Dette tyder jo på null ambisjoner på vegne av musikken.

Komponeringen

Bibalo blir likevel ikke satt fullstendig ut. Nye ideer klekkes stadig ut på arbeidsrommet.

- Hvordan komponerer du?

- Det er mystisk hvordan det går til. Selve skriveprosessen går raskt. Men ideene dukker opp overalt. Selv når jeg er inne i Larvik og handler mat. Av og til bruker jeg piano i skissearbeidet, spesielt når jeg har jobbet med opera. Men ofte kan instrument virke forstyrrende. Hvis jeg for eksempel sitter ved pianoet. Så mister jeg blyanten på gulvet, sier Bibalo og illuderer blyantdropp.

- Og når jeg dukker opp igjen, sier Bibalo og dukker opp igjen:

- Kan femti prosent av ideen være borte. Mer skal kanskje ikke til.

- Du har fredelige omgivelser her ute i skogen?

- Ja, men det er ikke nødvendig for å komponere. Jeg elsker å bli forstyrret og kan gjerne ha på en radio i rommet mens jeg arbeider. Jeg liker ikke at det blir for stille heller. Da var det verre med Mahler. Han flyttet massevis av ganger fordi det aldri ble fredelig nok for ham. Han var høyst nevrotisk.

- Savner du aldri Italia?

- Jeg reiser ned dit for å besøke min datter og barnebarn. Men 14 dager er nok. Det blir for hektisk der nede. Dessuten tåler jeg ikke varmen. Min idealtemperatur finner jeg her i Larvik. Dessuten må jeg hjem til fiskeboller.

FRISKE TAK: I dag urframføres Antonio Bibalos storverk «Cantata 2000» i Oslo Konserthus. - Men stykket vil dø. Hvem har råd til å oppføre det igjen, spør komponisten.