Komponisten var rasende, danserne sleit med å holde takten

I morgen er det 100 år siden Igor Stravinskijs banebrytende «Vårofferet» hadde premiere.

BOPPSIKTSVEKKENDE: Under «Vårofferet»-premieren i Paris 29. mai 1913 sekunderte en desperat Vaslav Nijinski fra kulissene i forsøket på å få danserne til å holde takten, i en forestilling ingen verken hadde sett — eller hørt — maken til. Komponisten selv, Igor Stravinskij, var stort sett rasende i oppkjøringen til skandaleoppsetningen. Foto: The Granger Collection / NTB Scanpix
BOPPSIKTSVEKKENDE: Under «Vårofferet»-premieren i Paris 29. mai 1913 sekunderte en desperat Vaslav Nijinski fra kulissene i forsøket på å få danserne til å holde takten, i en forestilling ingen verken hadde sett — eller hørt — maken til. Komponisten selv, Igor Stravinskij, var stort sett rasende i oppkjøringen til skandaleoppsetningen. Foto: The Granger Collection / NTB ScanpixVis mer

«Le Sacre du Printemps» fra 1913, eller «Vårofferet» på godt norsk, skar seg skeivt gjennom århundregrensen lik et kometnedslag, og forskjøv den med et tiår. Og det damper av verket den dag i dag.

På platefronten dekkes århundremarkeringen for urframføringen på Thêatre de Champs Elysèes i Paris raust og rikelig.

Nå nettopp kom Sony med en remastret utgave av Bernsteins legendariske innspilling fra 1958, med New York Philharmonic. Innspillingen markerer et vannskille i fortolkningen av «Vårofferet», og har hengt over feltet som en lysende referanse. Men det er først i og med denne nye remastringen at innspillingen har fått lydkvaliteten den trenger for virkelig å skinne. I disse dager har Sony også plukket i sine rikholdig arkiver, som egentlig er arkivene til Columbia, CBS og RCA Victor til sammen, og stablet sammen 10 merkesteiner i fortolkningshistorien til dette enestående verket, i én CD-boks. De skal vi komme tilbake til om litt, også fordi det der faktisk lar seg spore en tendens som gir interessante tilganger til fortolkningshistorien - av både Stravinskij og selve orkestermediet - gjennom hele det 20. århundre.

MODERNE: Igor Stravinskij (til høyre) bestrebet seg på å være en kosmopolitisk modernist. Her fotografert i Paris sammen med renessansemannen Jean Cocteau. Foto: AFP / NTB Scanpix
MODERNE: Igor Stravinskij (til høyre) bestrebet seg på å være en kosmopolitisk modernist. Her fotografert i Paris sammen med renessansemannen Jean Cocteau. Foto: AFP / NTB Scanpix Vis mer

Men la oss først skritte ett hundre år tilbake, til Diaghilevs legendariske Ballets Russes i Paris. Ballettkompaniet utgjorde et fascinerende tyngdepunkt i produksjonen av nye verker både innen koreografi og musikk, med komponistnavn som Ravel, Debussy og altså Stravinskij, og med mesterkoreografen Fokine i sentrum. Men det var den mer gåtefulle og geniale, noen vil også si obskure, Vaslav Nijinski som fikk koreografioppdraget til verket Stravinskij hadde sittet og komponert på sitt knøttlille arbeidsrom i Sveits i månedene før.

Det finnes mange historier om konfliktene opp mot premieren, Stravinskij var stort sett rasende hele veien over hva han fikk se. På premieren sekunderte en desperat Nijinski fra kulissene i forsøket på å få danserne til å holde takten, i en forestilling ingen verken hadde sett - eller hørt - maken til.

Det ble en skandale. En alle tiders succes de scandale! Vesentlig på grunn av Nijinskis obskøne koreografi ifølge historikerne, i fortellingen om den unge jomfruen som danser seg inn i offerdøden foran stammens eldre menn; virkelig et våroffer. Mon det nå var koreografien, undrer nå jeg, under gjennomspillingen nå. For huffverket ryster fortsatt. Vi fornemmer kraften i gjennombruddet og sjokket, fra første gang.

Hele kompaniet dro ut i Bois de Boulogne etterpå, gråtende. Men det var av hjemlengsel til Russland, bemerket Stravinskij mange år etter. Og henleder indirekte oppmerksomheten på hvor mye russisk musikk verket faktisk inneholder, noe Stravinskij selv har tåkelagt så godt han bare kan, i sine bestrebelser livet gjennom på å stilisere seg som kosmopolitisk modernist.

Det gikk for øvrig ikke lange stunden før verket tok av og etablerte seg på repertoaret, men da som konsertstykke.

Rytmene og samklangene intervenerer i datidas symmetriske og tonale musikkverden, river opp idealene om en avrundet klangflate som et åpent sår. Det folkemusikalske gir en avgjørende impuls her, men det er så visst Stravinskij selv om utkomponerer det hele.

Leonard Bernstein/ New York Philharmonic
Leonard Bernstein/ New York Philharmonic Vis mer

Vender vi oss til jubileumsboksen fra Sony, og hører på Pierre Monteux' innspilling med Boston-orkestrert fra 1951, fornemmer vi villskapen i verket, eksessene som også Leopold Stokowski og Philadelphia-orkestret omfavner i 1930. Da er det verd å minne om at dette er selvsamme Monteux som dirigerte urframføringen i Paris i 1913.

Stravinskij selv er også representert, med to innspillinger, fra 1940 og fra 1960. De er fascinerende, men minner også om at Stravinskij aldri var den ideelle fortolker av sine egne verker, uansett støpning.

Nei, det er Bernstein i 1958 som streker opp et nytt perspektiv. Det er så visst utfarende villskap nok, her også. Men noe mer er kommet til, en evne til å holde tilbake, slik at strekkene opp mot høydepunktene blir lengre, men nettopp derfor desto mer eksplosive når de først kulminerer. De blir knapt til å holde ut.

«100th Anniversary Collection/10 Reference Recordings».
«100th Anniversary Collection/10 Reference Recordings». Vis mer

Noe som bringer oss hen til Pierre Boulez, som er representert i boksen fra Sony med en innspilling anno 1969, slik også Bernsteins andre innspilling med London Symphony fra 1972 er med der. Begge coverne signaliserer nye tider, Bernstein-utgivelsen (fra 1972) er åpenbart fritt designet etter Miles Davis' legendariske «Bitches Brew»-album.

Men følger vi Boulez, fra denne innspillingen og fram til hans foreløpig siste, fra 1991, på Deutsche Grammophon, er det evnen til å bringe inn en tilbakeholdt tyngde, som gir et sug i klangen som overtrumfer tidligere tiders villskap. Dette er en ny kvalitet i alle de seineste innspillingene, også i Esa-Pekka Salonens fra 1989. Han forener den suverene elegantierens sikre grep om musikken med et uttrykk som likevel får det hele til å koke. Den innspillingen kan godt stå som innbegrepet av hvordan dagens (gode) dirigenter nærmer seg århundreverket.

Men det er klangmagikeren Boulez, i 1991, som med sitt favorittorkester fra Cleveland kultiverer det tilbakeholdte og tette. Ikke for å roe verket ned, men for å demme opp det eruptive i det, som bryter gjennom alle demninger når det først topper seg. Ingen gjør ham det helt etter.

Pierre Boulez/ The Cleveland Orchestra
Pierre Boulez/ The Cleveland Orchestra Vis mer

Da er det som om det hele flyter over, og vi blir nesten ute av stand til å distingvere mellom «Vårofferet» av i dag og selve innvielsens øyeblikk, for hundre år siden i Paris.

Ståle Wikshåland er professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og skriver om klassisk musikk i Dagbladet.