Konflikten mellom miljø og fattigdom

«NORADs overordnede målsetting er at alle investeringer i samarbeidsland skal bidra til å bekjempe fattigdommen.»

NORAD har i den senere tid blitt anklaget for å ha bidratt til alvorlige miljøødeleggelser i Tanzania gjennom økonomisk støtte til vannkraftverket Kihansi. Bl.a. Friends of the Earth og Foreningen for internasjonale vann- og skogstudier (FIVAS) er meget kritiske. I denne saken har overskrifter som «Bistand ble miljøskandale» også dukket opp i norsk presse. Det er blitt hevdet at NORAD er i ferd med å bidra til utrydding av geografisk unike arter i Kihansi-området. Det er særlig en ny paddeart, the Kihansi spray toad , som er blitt viet mye oppmerksomhet i denne saken, men også tre geografisk unike plantearter er blitt identifisert.

Selv om det her dreier seg om et konkret prosjekt, er denne diskusjonen prinsipielt viktig fordi den berører grunnleggende spørsmål omkring norsk bistand og de vanskelige avveininger man ofte må gjøre i tilfeller hvor bevaring av biologisk mangfold og sosial og økonomisk utvikling / fattigdomsreduksjon vanskelig lar seg kombinere. Hvordan kan man finne en optimal balanse mellom de ulike interesser, og hvordan skal mottakeransvar tolkes i denne sammenheng?

Før vi går nærmere inn på denne diskusjonen, er det viktig å se på de påstander som kritikerne har rettet mot NORAD i forbindelse med Kihansi-prosjektet. Det blir bl.a. hevdet at NORAD: a) ikke har fulgt egne prosedyrer og retningslinjer gjennom å finansiere utbygging uten at konsekvensanalyser for miljøet var utarbeidet, og b) har brutt den internasjonale konvensjonen om biologisk mangfold gjennom å bidra til mulig utryddelse av sjeldne dyre- og plantearter.

For å sette denne diskusjonen inn i en større sammenheng kan det være nyttig med litt bakgrunnsinformasjon: Norge ble i 1993 invitert til å være med i finansieringen av utbyggingen av Kihansi-vassdraget, sammen med Verdensbanken, som var den største bidragsyter, og flere bilaterale samarbeidspartnere.

Tanzania, med støtte fra Verdensbanken, hadde på dette tidspunkt gjort ferdig en miljøkonsekvensanalyse. Denne analysen ble vurdert som utilstrekkelig av NORAD. Derfor insisterte NORAD på at det måtte gjennomføres en grundigere miljøkonsekvensanalyse før Norge kunne støtte utbyggingen. Dette ble akseptert av Tanzania, og studiene konkluderte med at prosjektet burde gjennomføres, men anbefalte avbøtende tiltak, bl.a. parallelle tilleggsstudier på miljø.

NORAD bevilget deretter 380 millioner kroner fordelt på finansiering av generatorer, turbiner og tilhørende utstyr, samt studier og tiltak med fokus på miljø og helse opptil 23,5 millioner kroner.

Det er verdt å merke seg at ingen av de truede artene ble avdekket i de to konsekvensanalysene som ble utført i forkant av utbyggingen. Alle visste imidlertid at utbyggingen ville berøre et område med antatt stort biologisk mangfold, og det var derfor ikke helt uventet at en i de NORAD-finansierte parallelle miljøstudiene fant geografisk unike arter. Det må her tilføyes at en fullstendig biologisk kartlegging av dette utstrakte området vil kreve en langsiktig vitenskapelig innsats.

Både Tanzania og Norge har ratifisert konvensjonen om biologisk mangfold. Det betyr at begge land har forpliktet seg til bl.a. å bidra til vern av truede arter og deres leveområder. Det sies imidlertid at ethvert land er suverent i forhold til utnyttelse av egne ressurser. Mest relevant for denne saken er kanskje det faktum at konvensjonen spesielt understreker de forskjellige behov og prioriteringer vi finner i utviklingsland og industrialiserte land. Spesielt anerkjennes at sosial utvikling og fattigdomsbekjempelse ofte vil ha høyest prioritet i fattige utviklingsland.

Den mye omtalte paddearten, the Kihansi spray toad , er, som navnet antyder, bare funnet i våtmarker dekket av sprut og fuktighet fra fossefallet. Dette gjør padda sårbar for endringer i vannføringen. Ifølge en større rapport som ble lagt fram av Verdensbanken i september - og som i stor grad bygger på tidligere NORAD-finansierte studier - har våtmarkene under fossen blitt sterkt påvirket av redusert vannføring etter at kraftverket kom i drift for ca. et halvt år siden. Det betyr sterk endring av froskens leveområde.

Hva kan så gjøres for å berge denne helt unike arten? Dette spørsmålet har tanzanianske myndigheter og de ulike samarbeidspartnere arbeidet med de siste månedene. Verdensbankrapporten har lagt fram flere alternative avbøtende tiltak og har også forsøkt å beregne hva de vil koste. Det som er helt klart, er at frosken bare kan overleve hvis den lever ved nærliggende vannfall.

Et av de foreslåtte alternativene består av ulike økologiske forvaltningstiltak, kunstig avl i Tanzania eller utenfor landets grenser, evt. kombinert med installering av kunstige sprayanlegg - økt vannføring med jevne mellomrom har også vært diskutert. Dette alternativet er kostnadsberegnet til ca. 5 millioner dollar over de neste fem år.

Det økologisk beste alternativ er å øke vannføringen permanent. Det betyr samtidig minsket kraftproduksjon. Hvis vannføringen blir holdt på et konstant minimumsnivå på 7 kubikkmeter pr. sekund, vil den naturlige spray opprettholdes på et nivå hvor paddas sjanse for å overleve vil bli betydelig bedret. Men de økonomiske kostnader for Tanzania vil bli store, og forslaget møter sterk motstand i Tanzania. Alternative kraftkilder må skaffes til veie for å kompensere for ca. 60% reduksjon i kraftproduksjonen. De totale kostnader for det kommende året vil beløpe seg til minst 25 millioner dollar.

På det nåværende tidspunkt er usikkerhetsmomentene mange både med hensyn til effekten av de ulike tiltak så vel som de reelle kostnader for Tanzania på lengre sikt. De ulike alternativ vurderes nå av den tanzanianske regjering.

Den vanlige tanzanianer har vanskelig for å forstå at økosystemet rundt kraftverket og den truede paddearten er viktigere enn økonomisk utvikling, arbeidsplasser og velferd. Myndighetene legger også vekt på at utbygging av vannressursene er helt avgjørende for sosial/økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon på lengre sikt.

Går vi en del år tilbake, finner vi tilsvarende diskusjon i vårt land. Ja, fortsatt hender det miljøet må vike for andre interesser uten at generell fattigdom kan brukes som argument.

Målet med alt utviklingssamarbeid er å bidra til bekjempelse av fattigdom, men primært slik at miljøhensyn ivaretas. Den avveiningen må mottaker ta. Mottaker har ansvar for og eierskap til utviklingen. Samarbeidslandene må selv foreta prioriteringer og finne løsninger for at de skal kunne ivareta ansvaret for utviklingen i eget land. Prinsippet om mottakeransvar har også ligget til grunn for NORADs engasjement i Kihansi, hvor tanzanianske myndigheter ved flere anledninger har gitt uttrykk for nødvendigheten av å gi utbygging høy prioritet. En stor del av landets naturressurser er fremdeles uutnyttet, og mangel på elektrisitet er en av flere viktige, begrensende faktorer for utvikling. Kihansi-utbyggingen står for ca. halvparten av dagens elektrisitetsproduksjon i Tanzania.

I fattige land kan det oppstå konflikter mellom dekking av viktige grunnbehov og tiltak som er viktige for å bevare naturmiljøet og biologisk mangfold på lang sikt. Kihansi-prosjektet er et eksempel på dette. En sentral oppgave for bistanden i en slik situasjon er å legge forholdene best mulig til rette for at mottaker kan foreta de nødvendige avveininger. Vår oppgave er å legge all informasjon på bordet og bidra med relevant kunnskap og ekspertise. Samtidig må vi vise en grunnleggende respekt for f.eks. Tanzanias valg og prioriteringer. Myndighetenes vektlegging av sosiale aspekter og fattigdomsreduksjon er dessuten i tråd med NORADs overordnede målsetting om at alle investeringer i samarbeidsland skal bidra til å bekjempe fattigdommen.