Konformt om dissens

Konvensjonell, men solid oversikt over aktuell norsk debatt.

BOK: Aftenpostens debattredaktør, Knut Olav Åmås, har i årevis stått bak en rekke sentrale ordskifter i norsk debatt. Åmås\' styrke har vært å trekke i trådene, spinne nettverk, tabloidisere akademiske artikler. Her er hans kvaliteter ubestridte. Som skribent har nivået vært noe mer varierende. Derfor er det med en rikelig porsjon forventning man går til en tekst av Åmås som nettopp handler om det han har vært best på.

Norge mer konformt?

Resultatet er ujevnt. Et av hovedpoengene er at det er mindre plass for dissens i Norge nå enn tidligere (når var det?). Vårt land blir altså mer og mer konformt. Dette postulatet belegger ikke Åmås så godt som han belegger motsatt konklusjon, som et ledd i å nyansere: «Aldri har det vært lettere å komme til orde med avvikende meninger, og aldri har det vært lettere å korrigere ortodoksi og dogmatisme». Det er riktignok den kontræres oppgave å innta overraskende standpunkter, men det overbeviser ikke helt når argumentrekka peker i andre retninger. Eller når postulatene ikke blir argumentert tilstrekkelig for. Åmås har til slutt en liste over norske konformister og dissidenter. Ytterpunktene i norsk partipolitikk, Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen, er angivelig blant de konforme. Hvis det er riktig, hva skal man da kalle sentrum? Er statsminister Jens Stoltenberg vår mest opprørske politiker?

Disharmoni

Åmås tilskriver debatt, kritikk og uenighet en verdi i seg selv. Han kaller seg «ytringsfrihetsfundamentalist» fordi han mener vi alltid trenger avvikende synspunkter for å motarbeide harmoni og vanetenkning. Det er selvfølgelig riktig, like riktig som det er selvfølgelig. Åmås blir først utfordrende når han kaller Hitler en dissident. Men igjen, på neste side modererer han spissformuleringen, for det finnes tilfeller der «resultatene av dissensen ville være svært skadelig i praksis, dersom standpunktene ble satt ut i livet». Hører ikke Hitler hjemme i denne kategorier? Og mens vi først stiller spørsmål: Hvis Hitler var dissidenten, hva skal man da kalle de tyskerne som var mot ham?

Feil på rett plass

«Verdien av uenighet» inneholder forslitte næringslivsfloskler som «For det er ikke i medgang, når alt er som det skal være, at man vokser mest som menneske», men den gir også et ganske verdifullt innsyn i en moderne debattredaktørs tankemønster. Tidligere var det en mindre prestisjefylt oppgave. De siste åra har vedkommende blitt en synlig aktør i det offentlige ordskiftet. Han er gjerne, som Åmås, en som deltar i den samme debatten han styrer. Her kunne Åmås gitt oss et dypere innblikk i dilemmaene og utvelgelsesprosessen. Det er når han er mest personlig at han også framstår som modigst. Han innrømmer for eksempel at det muligens var feighet som gjorde at han ikke sto fram som tilhenger av Irak-invasjonen før halvannet år etter at den startet. Denne innrømmelsen ville vært en passende anledning å diskutere hvor vanskelig dissidentrollen er. Dissens er ikke bare «å ha rett til feil tid», som han skriver, men også å være uenig på et spesifikk tidspunkt innenfor spesifikke kontekster.

Liberoeliten

Åmås referer til Nina Witoszek, som har kalt det norske intellektuelle toppsjiktet for «pampers-eliten». De bare absorberer uten å komme med egne ideer. Karakteristikken passer godt på Knut Olav Åmås. Han henter ikke først og fremst fakta fra sine kilder, men analyser, sitater, poenger. Det er ryddig, men trygt. Åmås har noen som en enig med ham. Dette bør ikke forstås som en innvending mot en debattredaktør og aviskommentator. Det er vedkommendes jobb. Bytt ut Pampers med Libero, så høres det også straks mye bedre ut. Her er Åmås blant enerne. Han har en sjelden velutviklet luktesans for aktuell norsk og internasjonal samfunnsdebatt. Tekstene er alltid interessante, men sjelden virkelig opprørende. Slik må det nesten være. Er Norge et konformt samfunn, bør også avisene, og bøkene, gjenspeile det. Hvis ikke er ikke Norge et konformt samfunn.