Kong Håkon

Når redaktørene i Dagbladet har lest dette intervjuet, har musikkjournalist Håkon Moslet (29) sluttet og begynt som musikksjef i Petre. Det er kanskje like greit.

- HAN SA HAN skulle drepe meg.

- Hva?

- Han kom bort til meg på Smuget og sa han skulle drepe meg.

NORGES MEST OMTALTE og omstridte musikkjournalist sitter med to svarte jakker utenpå hverandre i vårsola på Grønland. Han humrer og er tilsynelatende helt uten dødsangst. Håkon Moslet anmeldte comeback-skiva til Creation for noen år siden. 18 bortgjemte linjer som det ble et helvetes spetakkel av.

- De tok det ekstremt ille opp. Jeg forstår det virkelig ikke.

- Hva skrev du da?

- Jeg skrev at plata var uten kunstnerisk og kommersiell verdi. Men at den kanskje kunne slå an i visse homofile miljøer i inn- og utland. Det var helt uskyldig. Jeg hadde ikke den fjerneste idé om at det kunne få sånne konsekvenser.

Håkon Moslet trekker på skuldrene.

- Hva skjedde?

- Skiva ble trukket tilbake.

- Og du ble truet på livet?

- Ja.

- Av Muffe eller Gækki?

- Av Gækki. Og noen uker seinere sa Muffe at jeg var ferdig i bransjen. At han hadde kontakter nok i musikkmiljøet til å utradere meg fullstendig. Hæhæhæ.

DET SKJEDDE SOM kjent ikke. Håkon Moslet ble ikke utradert. Han har stått oppreist i konstant kuling siden han kom til Dagbladet i 1995. Med kjøttøksa i den ene hånda og champagnen i den andre. I dag har han sin siste arbeidsdag i Akersgata. Han skal tiltre jobben som musikksjef i Petre førstkommende mandag.

Han går fra opposisjon til posisjon, som det heter.

Han har kastet terningen for siste gang, og det er nok flere enn Muffe og Gækki som er glade for det.

- Jeg har aldri slaktet for å få oppmerksomhet. Hvis det er noe jeg angrer på, så er det at jeg ikke har tatt i hardere.

- Som da du dekonstruerte Postgirobygget?

- Hehe. Tenkte at du ville nevne den.

«Riv Postgirobygget! Nå!» oppfordret Håkon Moslet i det som kanskje er den mest nådeløse og rammende musikkanmeldelsen i Dagbladet gjennom alle tider. «Skrålende, triviell og amatørmessig tomhetspop som kan gjøre plateanmeldere til voldsmenn», skrev Håkon.

Han rev Postgirobygget alene.

Det ble aldri gjenreist.

- Det var jo et forferdelig dårlig band, da, sier han alvorlig.

- Det var en ren henrettelse.

- Ja, det var kanskje det. Men det var helt fortjent.

EN KAR MED TATOVERINGER på underarmen kommer bortom bordet med en hjemmekopiert cd han vil at Håkon skal høre på. Et nytt band. Jævlig bra. Håkon sier takk. Karen går. Håkon legger cd-en til side.

- Jeg er kanskje blitt litt venneløs i denne jobben, sier han.

- Hvorfor det?

- Det er et lite miljø, og man er nødt til å passe seg for hva man sier. Og der har jeg kanskje vært litt uforsiktig. Og det har ført til ubehageligheter av forskjellige slag.

- Halvlitere i ansiktet?

- Ja, sånne ting.

- Og knyttnever?

- Ja.

Håkon Moslet blir stille. Han tenker før han snakker. Det er noe han har lagt seg til med alderen.

- Men det der er litt overdrevet, altså. Det er lenge siden det har skjedd noe nevneverdig dramatisk.

- Du ble angrepet en natt i forrige uke?

- Å ja. Det der ja. Det stemmer det. Hehe.

Håkon blir forlegen.

- Men det var et helt frittstående tilfelle. Og det skyldtes rene tilfeldigheter. Det var ikke en del av en trend, sånn som det var i nittisju og nittiåtte.

1997 OG 1998. Da en platedirektør knuste mobiltelefonen hans som et utslag av akutt forakt på et nachspiel etter Spellemanprisen. Da medlemmer av Gluecifer banket ham opp fordi de følte seg ignorert. Da en gitarist i Baba Nation helte en øl i hodet på ham under en Locomotives-konsert. Og da Gækki altså truet ham på livet på Smuget.

- En plateanmelder bør tåle sånt, sier Håkon Moslet.

- Ja?

- Ja, det mener jeg helt ærlig. Jeg har aldri hatt noe mål om å bli likt. Helt siden ungdomsskolen har jeg vært halvveis innafor og halvveis utafor de miljøene jeg har tråkka i. Derfor har det liksom ikke vært så farlig å få en halvliter eller en knyttneve i trynet.

- Er du ærlig nå?

- Ja, nå er jeg ærlig. Da jeg begynte som plateanmelder i Dagbladet, var jeg helt på sida av miljøet. Jeg sto her ute, sier Håkon og peker langt ut mot bordkanten.

- Jeg var Kiss-fan og hadde anmeldt heavyskiver i Puls. Jeg var helt feil. Og det var bra. Jeg hadde ikke noe å tape.

HØSTEN 1997, mens det kokte som verst, pådro Håkon Moslet seg hjerteproblemer.

24 år gammel.

Det var snakk om et virus på hjerteklaffen.

Visstnok den samme lidelsen som Bob Dylan ble rammet av året i forveien. Håkon ble sjukemeldt i seks uker.

- Det er noe med at folk digger sånne myter, sier han oppgitt.

- Hva mener du?

- Folk skrev hjerteproblemene mine på kontoen for knallhard livsstil. Men det dreide seg bare om et virus.

- Og livsstilen din var helt irrelevant?

- Det er helt umulig å si. Jeg drev nok meg sjøl hardt den høsten. Jeg var ute til fire om natta, sto opp åtte morgenen etter, jobba til ni og gikk ut igjen. En sånn syklus over lengre tid er ikke sunn.

- Nådde du et selverkjennelsens punkt da du ble innlagt på sykehus, eller?

- Nei. Hehe. Jeg gjorde nok ikke det.

SÅ KOM BILDET. Det var i fjor høst. Håkon Moslet hadde rukket å utvikle seg til Norges mest profilerte musikk-kritiker. Han hadde lagt sitt ungdommelige overmot til side. TV2 og NRK Petre brukte ham som fast ekspertkommentator. Selv folk som Euroboys\' Knut Schreiner og Natt & Dags Audun Vinger hadde ved gjentatte anledninger uttrykt dyp respekt for ham. Håkon hadde til og med fått seg dame. Så sovnet han på et nachspiel under en studentfestival i Trondheim, og noen ondsinnete sjeler skriblet ham i ansiktet, fotograferte og spredte bildet over internett.

- Bildene ville nok ikke fått samme distribusjon hvis en annen anmelder hadde sovna, sier Håkon unnskyldende.

- Tok du det tungt?

- Nja. Jeg har en egen evne til å legge ting bak meg, sier Håkon.

- Jeg skjønte at alle hadde sett det. Det var ikke noe jeg kunne gjøre. Så jeg viste bildet til dama mi, og hun sa at det ikke var så ille. Da var det greit.

Håkon Moslet blir noe mer alvorlig.

- Gluecifer sa i et intervju her om dagen at det er bedre å drite seg ut et par ganger enn å bare være middelmådig. Eller som Frode Viken i DDE sier: Det er bedre å bli rævkjørt enn ignorert.

- Hva er ditt største øyeblikk som Dagbladet-medarbeider?

- Der må jeg få be om å nevne to ting. Først møtet med Gene Simmons på et hotellrom i Birmingham i1996. Så møtet med Trude Ringheim i et kott fire år seinere.

Håkon Moslet ler. Til orientering er førstnevnte bassist i Kiss, og sistnevnte medarbeider i Dagbladet og Håkons samboer. Hun er gravid. Han rakk å så et frø i Dagbladet før han dro, for å si det på den måten.

HÅKON KNEPPER på seg jakka. Han skal tilbake til Akersgata 49. Der venter kake og taler.

- Har Dagbladet visst noe om hva som har foregått når du har vært ute på jobb?

- Nja, sier Håkon.

- De har vel visst like mye som foreldre gjør når de sender 15- 16-åringene sine på fest, tenker jeg. Hehe.

Han blir stille, og samler seg i et slags forsvar:

- Jeg vil påstå at det bare er noen ytterst få ganger at jeg har vært en dårlig ambassadør for Dagbladet. Jeg har hatt en enorm kjærlighet til avisa. Hvis alle gir like mye som meg for Dagbladet, så kommer det til å gå bra. Det vil jeg påstå. Dessuten er det ikke ukjent at selv Dagbladets redaktører av og til driter seg ut i fylla. Og dét kan du gjerne trykke! sier Håkon med fasthet i stemmen.

- Det er vel strengt tatt opp til Dagbladets redaktører.

- Ja, det har du vel strengt tatt rett i.

Artikkelforfatteren er frilansjournalist. Han jobbet tidligere i Dagbladet, men aldri i samme redaksjon som Håkon Moslet.

TOLERANT: - Jeg har aldri hatt noe mål om å bli likt. Helt siden ungdomsskolen har jeg vært halvveis innafor og halvveis utafor de miljøene jeg har tråkka i. Derfor har det liksom ikke vært så farlig å få en halvliter eller en knyttneve i trynet, sier Håkon Moslet.