Kong Leopolds terrorvelde

Forfatteren Adam Hochschild beretter den brutale, bisarre og sanne historien om kong Leopold II av Belgia. I 1885 opprettet han den privateide Kongostaten, basert på slaveri, tortur og terror. Nå kommer boka på Pax Forlag.

«Kong Leopolds arv» er en historie om forfengelighet, grådighet og grusomhet, satt i system av en stormannsgal europeisk monark. Og det er historien om ti millioner døde afrikanere. Ja, les en gang til: ti millioner. Journalisten og forfatteren Adam Hochschild dokumenterer at befolkningen i «Fristaten Kongo» ble halvert i løpet av 23 år.

Men dette mørket, denne bestialitetens historie, inneholder også lysende avsnitt med moralsk klarsyn, og vi får vite hvordan morderne ble avslørt.

HVA SKJEDDE, og hvordan kunne det skje? Og hvem var denne kong Leopold II av Belgia, som klarte det kunststykke å omgjøre et gigantisk område i Afrika, faktisk en trettendedel av hele kontinentet, til en privateid stat som fritt og uten kontroll kunne plyndres for naturrikdommer - ja, hvem var denne mannen som førte disse enorme verdiene til Belgia, der de ble ødslet på jugl og fjas, pompøse byggeprosjekter og en 16-årig prostituert pike kalt Caroline?

Leopold, skriver Hochschild, er lik reven som krysser en bekk. Først dypper den labben i vannet for å prøve dybden, så smyger den seg over, uhyre langsomt, med tusen forholdsregler for ikke å bli oppdaget. Kongen satte aldri sine bein i Kongo.

DET VAR FRISTENDE, men farlig, å undervurdere den keitete, hypokondriske mannen med påfallende stor nese og stort skjegg. For bak maska var Leopold målbevisst og manipulerende, slu - og sjarmerende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne kongen var kanskje det vi i dag kaller miljøskadd? Han måtte søke audiens for å snakke med sin egen far. Søsteren Charlotte ble sinnssyk. Det arrangere ekteskapet med erkehertuginne Marie-Henriette ble en slagmark av gjensidig uvilje. Den førstefødte sønnen druknet i en dam. De tre døtrene ble gjort arveløse.

I denne miseren av et familieliv henga Leopold seg til storslåtte drømmer. Og kongelige drømmer i ei tid da den vestlige verden var besatt av tanken på kolonier? Også Belgia måtte ha sin koloni. Han fant et ledig område i Kongo.

Kongo, hva var det? Europeerne visste nesten ikke noe om Afrika. Middelalderens geografer trodde innlandet sør for Sahara var befolket av mennesker med tre hoder. Men i 1482 hadde den portugisiske kaptein Diego Cco våget seg lenger sør enn noen annen reisende fra nord. En dag antok «Dunkelhetens Hav» en gulbrun, mudderaktig farge, og sjøen smakte som ferskvann. Ved en tilfeldighet hadde kaptein Cco funnet Kongoflodens veldige utløp i Atlanterhavet.

I STEDET FOR kentaurer og trehodede uhyrer fant portugiserne et blomstrende svart kongedømme med to millioner mennesker. Kongen satt på en trone med innlagt elfenbein. Den som nærmet seg måtte krype i støvet, og det var dødsstraff for å se ham spise eller drikke.

Han ønsket de hvite hjertelig velkommen. Det skulle bli skjebnesvangert, for det lå en skygge over dette første møtet: slaveriet. Systemet var gjennom århundrer utbredt i store deler av Afrika; det er et hjerteskjærende faktum som altfor ofte er oversett, skriver Hochschild.

Snart lå veien åpen for en storstilt menneskehandel over Atlanterhavet. Afrikanske slavejegere fra innlandet førte de ulykkelige i lenker ut til kysten, der europeiske slaveskip lå for anker og ventet. De hvite våget seg aldri inn i det indre av Afrika. Slik var det i tre-fire hundre år.

La meg seile sør om Suez,

der de verste er Guds lam,

der De ti bud ikke finnes

og en mann kan få en dram

Rudyard Kipling

I AUGUST 1887 vakler en utmagret, hvithåret mann med et følge av herjede, halvdøde bærere inn i byen Boma i Kongo. De har tilbakelagt 11000 kilometer; marsjert over tørre savanner, gått gjennom grøderike daler, seilt på veldige floder, hogd vei gjennom dampende urskoger. Henry Morton Stanley har krysset det mørke fastland, han har fulgt Kongoflodens hovedløp mot havet og åpnet et ukjent innland større enn Vest-Europa. Prisen var fryktelig.

Men Stanley er ikke den som teller de døde.

Alt dette var gode nyheter for Leopold: her var virkelig det ledige området, og her var mannen som kunne servere kakestykket.

Kong Leopold sjarmerte, manipulerte og betalte. Stanley, den verdensberømte oppdagelsesreisende, blandet nå blod med innfødte høvdinger, skrev fiktive kontrakter om landavståelser, opprettet handelsstasjoner, innførte damskip, bygde jernbaner, svindlet og bedro.

Kongen selv framsto som humanitær velgjører, en kristendommens korsfarer. Da stormaktene på en kongress i Berlin i 1884- 85 delte opp Afrika-kartet i kolonier, fikk Leopold den beste biten.

BELGIERNE BRUKTE ikke gass. Hensikten var ikke å utrydde en befolkning. Hensikten var å tjene penger. Naturrikdommene som raskest kunne omgjøres i kontanter, var elfenbein og rågummi. Og i Kongo var skogen full av gummitrær.

Men hvordan tvinge mennesker inn i denne skogen og opp i disse trærne for tappe gummisaft? Svaret var gisler. Svarte soldater i leiehæren Force Publique anført av hvite offiserer raidet landsbyene, fanget skrekkslagne kvinner og barn, og sa til mennene: Frihetens pris er gummi. Kongo ble omgjort til en slaveleir av utpinte mennesker under chicotten, en pisk av flettet flodhesthud.

Følgende er utdrag fra offiseren Charles Lemaires dagbok: «13. juli 1892. Bompopo-landsbyene ble angrepet. 20 innfødte ble drept, 13 kvinner og barn tatt til fange.»

Fra Louis Leclercqs dagbok: «Ankom Yambisi kl. 10.20. Landsby forlatt. Vi sendte soldater for å gjennomsøke området; de kom tilbake flere timer senere med 11 hoder og 9 fanger.»

For å spare på ammunisjonen skulle soldatene kvittere med kroppsdeler. For en utlevert patron krevde kong Leopolds regime ei avhogd høyrehånd.

Noen soldater gjemte unna dyrebare patroner og hogde hendene av levende mennesker.

Da filmregissøren Francis Ford Coppola skulle skape «Apokalypse nå», det store eposet om Vietnamkrigens vanvidd, søkte han til «Mørkets hjerte», den lange, symbolfylte fortellingen fra Kongo av Joseph Conrad.

Hvor var lyset, det moralske klarsynet?

VED INNGANGEN TIL 1900-tallet er den unge Edmund Morel betrodd rederiagent i Antwerpen. Han kontrollerer skip som kommer søkklastet med elfenbein og rågummi fra Fristaten Kongo, og registrerer at de samme skipene seiler tilbake med offiserer, våpen og ammunisjon.

Han fatter mistanke. Det foregår ingen normal handel her. Morel forstår at det bare kan finnes én forklaring på strømmen av rikdommer fra Kongo til Belgia: slavearbeid. Morel er da i 20-årsalderen, han har sett ondskapen. Og han skal vie resten av sitt liv til å bekjempe den.

Han mobiliserer tusener av mennesker. Han møter USAs president, engasjerer parlamentsmedlemmer og avisredaktører, arrangerer folkemøter og grunnlegger protestbevegelser - han vekker en verdensomspennende opinion mot redselsregimet. Han er en sann helt, men nesten glemt i dag.

I SITT KRÅKESLOTT i Laeken utenfor Brussel har Leopold tapt hodet fullstendig til Caroline. Han overøser henne med obligasjoner fra Kongo, paleer, slott og eventyrlige kjoler. I samtidas øyne var skandalen, og sjalusien, fullbrakt da Leopold inngikk ekteskap med den prostituerte ungpiken, nå kalt baronesse de Vaughan.

Den kongelige autoriteten smuldrer. Mot slutten av sitt liv figurerer Leopold i pamfletter og satiretegninger; det hvite skjegget er blodig, den fillete uniformen er dekorert med avhogde hender.

Omsider griper regjeringen inn for å redde en siste rest av ære. I 1908, året før han døde, ble Leopolds privateide slavestat omgjort til belgisk koloni med parlamentarisk innsyn. En merkelig legende tok form etter Leopolds død. Det het at kongen var vendt tilbake til sitt afrikanske rike, forvandlet til en erkebiskop. Sannheten er at Leopolds spøkelse tok navn som Mobutu og Kabila - i dette landet der De ti bud ikke fins.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets kulturavdeling.

SLAVEDRIVEREN: Kong Leopold II av Belgia sjarmerte, manipulerte, plyndret og drepte.
DE AVKUTTEDE HENDERS REGIME: Soldater skar hender av levende mennesker for å spare på ammunisjon.
SLAVESTATEN: Det symboltunge bilde av Leopolds slavestat. Kvinnelige gisler i lenker voktes av en leiesoldat, mens mennene er tvunget inn i jungelen for å samle rågummi.
NORDMANN: Albert Joleik visste, i følge forfatteren Syphilia Morgenstierne, hva som foregikk i Belgia, men valgte å holde det skjult.