Konge uten pudler

En ny Haakon trer fram i denne boka: Den politisk kongen i Venstre-staten.

BOK: På de tidlige bildene er Haakon 7. stram i gull og hermelin, overgytt av ordener på uniformen eller i sivile tekstiler som er skåret skarpt og presset perfekt. Selv med ski på beina er han rett i ryggen som en linjal og med perfekte nikkers. Barten er et kunstverk og pomaden får den til å trosse vær og vind. Det viktige bildet fra april 1940 forteller noe annet. Tyske bombefly er over og kongens ansikt er fremdeles stramt, men også furet, bekymret, utslitt. «Slik må fredens ansikt være», skrev Nordahl Grieg om krigskongen under bjørketrærne. Det er mulig å føye til: Slik må kanskje en innvandret norsk folkekonge være. Som en lang vadefugl, stivbent i gangen mellom det opphøyd kongelige og det enkelt folkelige, i evig kamp for å vise at de monarkiske formene også har mening og innebærer stort ansvar.

Kronet politisk

Tor Bomann-Larsens tredje bok i serien om Haakon og dronning Maud spenner fra ilandstigningen i Norge i 1905 til striden om kongerollen i 1913. Det er en periode hvor det er relativt stille før verdenskrigen og den røde revolusjon slår i stykker den gamle verden for alltid. Det nye norske kongehuset måtte etablere seg i en overgangstid hvor rollefordelingen mellom regjering, storting og monark ikke var endelig definert. Haakon var omgitt av radikale venstrefolk og republikanere som hadde etablert eller akseptert monarkiet av strategiske eller taktiske grunner. Det sier alt at det var statsminister Christian Michelsen og biskop Wilhelm Wexelsen - venstremann og republikaner - som satte kronen på Haakons hode. Striden om kongerollen er hovedtemaet i «Vintertronen». Tor Bomann-Larsen har hatt tilgjengelig et unikt kildemateriale. Kong Harald har gitt ham tilgang til Haakon 7. dagbøker i ufattelige 50 bind som spenner fra 1905 til kongens død i 1957. Kongehus og statsarkiver i flere land har sluppet ham til i de indre gemakker. Ved siden av et unikt og bredt fotomateriale, er dette beretningens grunnplanke. Men nå - som i de to foregående bindene - er det Bomann-Larsens fortellermetode og stilistiske evner som hever dette til lesing som ofte blir en fryd.

Vekker de døde

Forfatteren har biografens viktigste evne: Å gjøre døde mennesker levende. Derfor trer aktørene ut av de gulnede svart/hvitt-fotografiene, ut av embetsuniformene, ballkjolene, det tekstile gull og hårmidlenes nøyaktighet. Bred oversikt og nitid research gjør det mulig å gi den fortellende detalj en plassering som skaper mening og sammenheng. Bomann-Larsen kler av menneskene lag for lag til de står der nakne, men verken forsvarsløse eller uten verdighet. Ofte er effekten den motsatte: Vi kommer så nær at vi fornemmer det indre mangfold i mennesker vi antok var enkle eller druknet i det pompøse. Slik kan vi høre aktørene snakke til oss, vi kan fornemme atmosfæren i konfliktene og stemningen rundt det kongelige taffel. Med litt fantasi kan vi også lukte hvordan det var. Datidas statsråder var nemlig kritisk til mye, også til kroppsvask. Statsminister, skipsreder og taktisk ex-republikaner Gunnar Knudsen beskriver selv sine hygieniske prinsipper: Han vasket hodet og overkroppen med kaldt vann, men brukte varmt vann på føttene. For øvrig nøyde han seg med en liten svamp dyppet i varmt vann som han brukte å vaske seg «for og bak hvor det er illeluktende utdunstninger».

Ingen pudler

Bedre var det ikke med utenriksminister Løvland som dronning Maud ikke ville ha til bords. En embetsmann i UD ga forklaringen: «Den fete gris transpirerer noe forferdelig». Det noen av herrene manglet i hygiene, tok de igjen i uavhengighet. Mens mange av dagens politikere og kulturpersonligheter er travelt opptatt med å gi hverandre ordener eller skinne i lyset fra det kongelige selskap, måtte de første regjeringer etter 1905 foreta avgrensninger av kongens makt. Det skjedde med betydelig nøkternhet, til dels med dyp forakt for utvendig glitter og tomme ritualer. Typisk er Chr. Michelsens reaksjon da han motvillig mottok storkorset av dannebrogsordenen og ble bedt om å legge fram sitt våpenskjold. Noe slikt hadde dynastiet Michelsen ikke, og den danske kammerherre foreslo da at de måtte lage et. Gjerne noe med et dyr: Hjort, bjørn, løve eller ørn. Norges statsminister hadde et annet forslag: «Jeg hadde nok tenkt meg Mikkel Rev».

Kongstanken

I «Vintertronen» viser Tor Bomann-Larsen hvordan Haakon i samspill og konflikt med Venstre-statens ledere legger på plass byggesteinene i det norske monarkiet. Kongens makt beskjæres, men aldri så mye at han settes utenfor statsstyret. Likevel blir Haakon så rystet av det han oppfatter som løftebrudd at han vurderer å abdisere. Kongen mister ikke hodet. Haakon skjønner at hvis kongen tar kampen opp mot Venstre og sosialistene, så vil han ende som en partikonge, som høyremann. Det var mot hele kongstanken. Samtidig viser standpunktet fram mot utnevnelsen av den sosialistiske Hornsrud-regjeringen og kongens nei til de tyske okkupantene. Haakon 7. sluttet ikke med politikk, han ble bare bedre til å mestre dens kongelige rammer.

Halsbrekkende

Det er et nesten halsbrekkende prosjekt Tor Bomann-Larsen har gitt seg ut på. Ennå gjenstår minst to bind før beretningen om Haakon og Maud er fullført. Med slike kilder er det lett å la disse styre detaljering og rammer. Bomann-Larsen bør besinne seg så han ikke lar kildene ta makten. Han må også unngå svakt funderte spekulasjoner som vi så i omtalen av farskapet til kong Olav i forrige bind. Klarer Tor Bomann-Larsen det, kan vi begynne å glede oss til fortsettelsen. Det er jo da han vil nærme seg de mest dramatiske periodene i Haakon 7.s liv.