Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Regjeringskrisen:

Konge uten rike

Knut Arild Hareide er en mektig og tålmodig politiker. Men venter han for lenge med å vende makta til et reelt prosjekt, kan KrF raskt se mulighetene renne mellom fingrene.

Kommentar

Sylvi Listhaugs fall ble forårsaket av den første skikkelige oppvisningen av KrFs makt som vippeparti. Riktignok har partiet fått saftige gjennomslag i budsjettet, samt skiftet ut forhenværende stortingspresident Olemic Thommessen, men aldri før har Knut Arild Hareide pekt nese til regjeringen som denne uka. Han stirret regjeringskrise og parlamentarisk kaos i hvitøyet – og vant.

Noen vil hevde det tok sin tid. Regjeringens kritikere, pressen og de øvrige opposisjonspartiene har lenge løpt etter KrF og Hareide. Alle i utålmodig jakt etter partiets Store Konklusjon – når går partiet inn i regjering? Og ikke minst: hvilken regjering?

KrFs kritikere mener partiet er feige, vage og ubesluttsomme. For Listhaugs overtramp var ikke det første, og den avgåtte justisministeren tråkket heller ikke alene i salaten. Gjentatte ganger har Frps statsråder og stortingsrepresentanter hånet og spottet KrF. Fra sidelinjen har tilskuerne undret seg over hvorfor partiets tillitsvalgte finner seg i det. Partiets posisjon på vippen er jo åpenbar for alle. Dersom de vil – eller evner – kunne de bare gjort noe med det.

Men de som har lyttet til Knut Arild Hareide det siste året, vet at han ikke har hastverk. Helt siden det på partiets landsmøte i april i fjor ble klart at regjeringssamarbeid med Frp var utelukket, har Hareide posisjonert seg som en oppriktig støttespiller av Solberg-regjeringen. Men ikke blindt lojal.

Hareide har ikke hatt noen plan om å overilt benytte den mektige vippeposisjonen, men heller ikke la være. Fordi han gjennom fire år sto som en trofast samarbeidspartner, samt lovet Solberg støtte til statsministerkontoret etter valget, har han vært nødt til å velge hvilke nederlag han vil påføre regjeringen med omhu. Når Hareide bruker makt, gjør han det tross alt mot sine venner.

Da Solberg igjen forsøkte å bringe KrF og Venstre inn i regjeringen i fjor høst, så det tidvis lysere ut for et tettere samhold på borgerlig side. Hele regjeringen godsnakket med KrF i riksmedier. Ja, til og med Sylvi Listhaug holdt inkluderende taler om integrering, asyl og innvandring – og mot overdreven retorikk, mistro av meningsmotstandere, og kommentarfeltets truende troll.

Den taktikken raknet i rekordtempo.

Etter fellingen av Listhaug, tok KrF trolig et skritt mot venstre. Om ikke helt hjem til Støre, så definitivt bort fra Frp. Det virker utenkelig at Hareide skal regjere med Siv Jensen og Per Sandberg før 2021. Flere påpeker at reisen til regjeringsmakt ligger mer åpen nå som Listhaug er ryddet av veien, men KrFs valgløfte handlet først og fremst om at de sa nei til partiet Frp – ikke enkeltpolitikere.

Det er mulig både Hareide og partiet endrer mening i månedene framover. De som tok Venstre på ordet før valget, fikk seg tross alt en overraskelse etter. Men selv om partiets konservative fløy, samt regjeringspartiene, forsøker å bruke Listhaugs avgang som anledning til å lokke KrF med, er det ingen naturlov at de vil lykkes med det.

Nå som Hareide og KrF har trappet opp maktspillet, må partiet likevel nærme seg en konklusjon om hvilket prosjekt det har tenkt legge innsatsen i.

Denne uka ble det klart at Hareide er en slags konge på Stortinget, men også at kronen er tung å bære. Sånn er det for monarker uten eget rike. Dersom makten skal utnyttes i sin fulle kraft før neste sperregrense-thriller, må kongen snart befale litt mer, og litt oftere.

Det mangler imidlertid gode alternativer. Solberg er låst til Frp. Det er tenkelig at KrF ser for seg å styre mer fra Stortinget, men det blir ikke nok futt i en slik tilnærming til at KrF får nok utløp for ambisjonene partiet har om makt. Arbeiderpartiet kan for øyeblikket ikke tilby stort annet enn kaos og identitetskrise.

I mangel på noe annet, framstår vippeposisjonen fristende. Og dersom KrF forblir der en stund, har partiet utvilsomt stryket sin posisjon den siste uka. Ikke bare har regjeringen fått kjenne kraften i KrFs potensielle makt – Hareide har også gjort det klinkende klart at han evner å bruke den når han må.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook