Kongeblått!

«Avatar» holder det den lover og åpner øynene våre for en helt ny verden.

|||FILM: Du kjenner følelsen etter en berg og dalbane-tur?
Det kribler under huden. Latteren sitter ekstra løst og du småprater med fremmede i køen ut, da dere har opplevd noe ekstraordinært og morsomt sammen. Det er den følelsen som sitter i etter «Avatar». Etter to timer og 40 minutter vil man inn i salen igjen, man vil ha mer, man vil tilbake til Pandora og kjøre loopen en gang til.

Verdt å lytte tilFå filmer har hatt like stort forventningspress på seg som «Avatar». Filmen har vært planlagt siden 1994, og har vært under utvikling siden 2005. James Cameron har fra før laget noen av tidenes mest innbringende og toneangivende filmer — «Titanic», «Aliens», «Terminator» — og når han i lang tid har hevdet at «Avatar» vil revolusjonere filmmediet, og at man vil bli blåst over ende av det som venter oss, så lytter vi — til tross for at vi vet at han har investert en god sum av sine egne lommepenger i utviklingen av 3D-systemet.

Bensin på båletJo da, jeg innrømmer det. Jeg har vært skeptisk. Fryktelig skeptisk. 3D-film har fremdeles hatt til gode å virkelig overbevise, og da jeg tidligere i år overvar en sniktitt av «Avatar», fikk jeg en følelse av at dette kom til å gå fryktelig galt. «Herregud, en hel film med Jar Jar Binks-kopier», tenkte jeg. Og slang med leppa om at James Cameron for lengst hadde mistet fotfeste, og at «Avatar» var hans Frankenstein, et monster i milliardkronersklassen han ikke lenger hadde kontroll over.

Ryktene om at filmen nært inntil premieren var blitt kuttet med hele 40 minutter, hev bensin på bålet til den antakelsen.

OverveldendeVel, jeg spiser hatten min. «Avatar» er ingen perfekt film, men når man har klatret om bord i en berg-og-dal-bane passer det seg ikke å klage over at det går fort. Å rakke ned på en popcornfilm for at den har reprodusert et kjent plott («Pocahontas» og «Danser med ulver» møter «The Matrix») er bare trettende. Det som avgjør om filmen fungerer eller ei, er om den underholder, og til hvilken grad den underholder.

«Avatar» underholder til tider til hakeslepp-nivå.

Det er scener i filmen, som når vår helt Jake Sully får kontroll over sin egen ikran, en flygende øgle han kommuniserer med gjennom nervetråder i håret, som fikk det til å verke høydesyke i føttene mine. Følelsen av at vi befinner oss høyt til værs, glidende over planeten Pandora og dens magiske, enestående natur, er overveldende.

Verdifulle mineralerJames Cameron har skapt et helt nytt univers. Året er 2154. Menneskene har bygget en liten koloni på Pandora, en klode 4.3 lysår fra jorda, en verden fylt med dinosaurliknende vesener, vakre planter og en menneskeliknende rase kalt Na?vi. For å få ytterligere tilgang på en verdifull mineral har menneskene utviklet hybrider, Avatarer, satt sammen av Na?vi og menneske, som fungerer som en slags vertskropp for menneskene. Vår helt Jake Sully (Sam Worthington) blir rekruttert til Avatar-programmet, blir linket til sin hybrid og får i oppgave å infiltrere Na?vi-stammen for å avsløre deres hemmeligheter. Der møter han ei vakker dame, og, vel, det går som det ofte går.

Banalt, men storveisAvatar betyr noe sånt som gudesendt vesen, skapt for å redde verden fra destruksjon. Og James Camerons film inneholder en tydelig allegori på måten vi behandler naturen på, og er et klart innlegg i den pågående klimadebatten. Menneskene portretteres som egoistiske, avstumpede, lite intelligente skapninger, drevet av begjær etter penger og makt, mens Na?viene kler rollen som de innfødte, harmoniske vesener som lever i pakt med naturen. Det er med andre ord ganske opplagt hvem man støtter, og sterke virkemidler benyttes for å bygge opp avsmak for vår egen rase. Tidvis er det både klisjéfullt og banalt, men samtidig så fargerikt, så imponerende godt laget, og så detaljrikt, at man mister det kritiske fotfestet. Og lar seg føre inn i lerretet på et vindpust fra Tingeling og Neverland, anført av drager, blåfolk og svevende fjell.

Det er som Jake Sully (Sam Worthington) sier midtveis i filmen: «Det er Pandora som er det virkelige livet, mitt gamle liv kjenner jeg ikke lenger.»