VILLE DELE UT KRIGSKORSET: Striden om hvem som er Krigskorsets herre, er en kraftfull påminnelse om at Norge fører to kriger, og at de krever menneskeliv, skriver John Olav Egeland. Foto: Scanpix
VILLE DELE UT KRIGSKORSET: Striden om hvem som er Krigskorsets herre, er en kraftfull påminnelse om at Norge fører to kriger, og at de krever menneskeliv, skriver John Olav Egeland. Foto: ScanpixVis mer

Kongebølgen er uttrykk for en ny type nasjonalisme

John Olav Egeland om medaljebråket.

RASKT GIKK LUFTA ut av statsministeren. Han la seg flat og viste fram skrubbsårene. Rådgivernes politiske lommekalkulatorer avslørte at det var nytteløst å slåss mot kongebølgen. Opposisjonen var raskt på banen og uttrykte respekt for kuvendingen — en metode som benyttes for å helle gift i sårene, og som gjerne kamufleres med et smil. I Stortingets spørretime sto Jens Stoltenberg oppreist mens slagene kom, han parerte noen, men dukket unna de fleste. Målet var å skape ro og legge saken død. Prisen for det er at kongehusets politiske posisjon og funksjoner er forsterket.

DET VAR IKKE LETT å se at utdeling av en krigsdekorasjon skulle tenne en politisk præriebrann. Særlig fordi en tydelig politisk støtte til Afghanistan-krigens deltakere og veteraner, er noe opposisjonen lenge har etterspurt. Stoltenbergs hovedrolle i markeringen 8. mai representerte i seg selv et skritt mot anerkjennelse av krig som et naturlig utenrikspolitisk virkemiddel. Regjeringen glemte likevel at kongen trumfer de fleste andre kort i stokken. Den stemningen som er skapt forsøker å forene krigen, nasjonen og kongehuset, mens regjeringen reduseres til en partipolitisk partsinteresse. For å si det forsiktig: Det er nokså problematisk.

NÅR DE RIKTIGE nervene berøres, avsløres det raskt at det under overflaten finnes et sterkt, emosjonelt engasjement i norsk politikk. De siste dagenes kongefjesk sprenger likevel alle grenser. Politikerne overgår hverandre i omsorg for kongens følelser — som ingen kjenner, men som alle antar er såret. Hans rolle som militær befalingsmann, øverste kirkefyrste og statsoverhode blåses opp til proporsjoner vi ikke har sett på denne siden av 1905. En skarpere konkurranse i pompøs ærbødighet og krypende spyttslikkeri skal man lete lenger etter. Det har gått så langt at selv en republikaner kan spørre: Fortjener kongen denne kvalmende omfavnelsen?

DET VIKTIGSTE ER likevel protestens politiske fundament. Store deler av kritikken av Stoltenberg og regjeringen bygger på en ny fortolkning av forholdet mellom nasjon og politikk. Det trekkes et skille mellom nasjonens faste institusjoner (som kongehuset og forsvaret) og den flyktige partipolitikken som bedrives av regjeringen og i Stortinget. Det nasjonale skal fortolkes og defineres på et nivå som er hevet over politikken.

EN SLIK DUALISME er et karakteristisk kjennetegn på den europeiske høyrenasjonalismen. Skillet mellom nasjon og politikk har alltid medvind når samfunnet preges av uro og oppbrudd, enten denne skyldes krig, etniske motsetninger, kulturelle endringer eller økonomisk krise. Striden om hvem som er Krigskorsets herre, er en kraftfull påminnelse om at Norge fører to kriger, og at de krever menneskeliv. Den siste tida har denne virkeligheten fått fotfeste i en bred offentlighet. Endringen faller sammen med at det norske militærapparatet er omdannet til et profesjonelt innsatsforsvar. Dette forsvaret har behov å utvikle og framheve krigeridealer som til nå har vært nokså fremmede her i landet. Samtidig har den internasjonale finanskrisen, globaliseringen, økonomiske sammenbrudd blant EU-landene og en pågående strid om innvandrings- og integreringspolitikken, bidratt til å skape uro og usikkerhet. Til sammen er dette en klassisk oppskrift på høyrenasjonalisme.

DENNE TYPEN nasjonal forståelse er også typisk unorsk. Historisk er den norske nasjonalismen knyttet til folkestyrets idealer og institusjoner. Det første riksforsamlingen på Eidsvoll gjorde var å avskaffe eneveldet og begrense kongemaktens politiske rekkevidde. I en farlig politisk situasjon, preget av blokade, sult og trussel om invasjon, sa våre første tingmenn at svaret var å gi folket stor frihet. Den videre nasjonsbyggingen foregikk i samme frihetlige spor med utbygging av politiske, rettslige og kulturelle prosjekter. Vårt nåværende kongehus ble etablert etter folkeavstemning.

KONGEHUSET ER selvsagt et nasjonalt symbol. Men det er folket, Stortinget og regjeringen som bærer nasjonen.