Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kongefamiliens nyreligiøsitet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AT DEN NORSKE

kongefamilien reflekterer samfunnet vårt og skaper debatt om moralske verdier er en kjent sak. Det har vært stor oppmerksomhet omkring f. eks. kronprins Haakons valg av ektemake. Ved å velge Mette Marit sier kronprinsen tydelig ifra om at ytre konvensjoner betyr lite for ham. Allikevel er det andre hendelser knyttet til kongefamilien i de senere år som kanskje ikke virker like oppsiktsvekkende, men som kan tyde på en verdiendring som stikker dypere enn rent moralske dilemmaer. Vi har hørt kong Harald si at Mette-Marit sender ut gode vibrasjoner, og Mette-Marit mener at «Märtha har en helt spesiell varme i hendene, som om det var en liten sol i dem». Jeg vil hevde at dette sier noe om grunnleggende endringer i livssyn både hos kongefamilien og hos det norske folket generelt, i form av en søken mot mer alternative livssyn enn den norske statsreligionen representerer.

Kronprinsesse Märtha er kanskje den i kongefamilien som gir sterkest uttrykk for disse tendensene. Alle husker vi vel all spalteplassen prinsesse Märtha og Ari Behns bok «Fra hjerte til hjerte» fikk. En av hovedårsakene var Märthas utsagn; «jeg ble en lysfontene.» Det store spørsmålet var hva Märtha egentlig mente med å si noe sånt. Mange humoristiske forslag kom opp, men spørsmålet står fortsatt ubesvart etter at mediestormen har lagt seg. Svaret er allikevel tydelig å finne i den omkringliggende teksten, som sier «hvis gud er i alle ting, må også det himmelske lys gjennomtrenge alt. Også meg.»

NYRELIGIØSITET

er den termen som har kommet til å dekke mye av det vi finner av alternative livssyn og aktiviteter i dag. En av de tingene som kjennetegner nyreligiøsitet er nettopp fokuset på det enkelte individs erfaring av det guddommelige. Den mystiske opplevelsen står i fokus, ikke den dogmatiske tro. Den engelske religionsosiologen Paul Heelas velger å kalle dette for «selv-religion»: Det menneskelige selvet er hellig og den egentlige religiøse autoritet. Som prinsessen sier i biografien «Underveis» av Erik Fosnes Hansen; det er hennes personlige forhold til gud som gjelder, og gud finner hun like gjerne i naturen eller i henne selv, som i kirken eller i bibelen. Videre sier Märtha at hun gjennom tvil om tro og livssyn oppdaget sannheten innenfor andre livssyn enn den kristne og fant ut at i essens ligger de fleste religioner nær hverandre. At alle religioner har samme «essens», er en annen kjent forestilling innen nyreligiøsitet. Det finnes ikke en riktig religion, men alle religioner peker mot den samme «religiøse kjerne». Individet står i dag fritt til å definere sin tro og det å være kristen og å ha nyreligiøse forestillinger oppleves ikke nødvendigvis som en motsetning. Det enkelte individ plukker ut religiøse elementer og forestillinger fra et åndelig marked, og setter dem sammen etter eget behov.

PRINSESSENS VALG

av å bevege seg fra klassisk fysioterapi til den alternative behandlingsformen «rosenmetoden», sier også mye om livssyn og medisin i endring. Denne terapiformen sier at «kroppen lyver aldri», og at man ved lett berøring av spente deler av kroppen vil frigjøre fortrengte følelser. Det var på 60-tallet at den såkalte «human potential movement» vokste frem, også kalt den psyko-spirituelle vingen av new age-bevegelsen. Bevegelsen la vekt på at mennesket i sitt indre hadde et ubegrenset potensiale, men at samfunnets sosialiseringprosess skapte hemninger som satte seg i kroppen som muskelspenninger, og forhindret det i å leve ut sitt autentiske selv. I kjølvannet av denne teorien ble det skapt et utall terapier og metoder for å fjerne de ytre skall av erfaring og gjenfinne det autentiske i mennesket. Begrepene «autentisk» og «indre kjerne» som går igjen i disse terapiene har klart religiøse undertoner. Det spirituelle handler ikke om disiplin, normer eller en ytre gud, tvert i mot; som rosenmetodens grunnlegger Marion Rosen hevder, handler det om å «let go»; gi seg hen til det som skjer, og å tillate sin kropp å være «åpen». Kroppen og følelsene blir sett på som det autentiske og ekte, som må bevisstgjøres og uttrykkes, mens fornuften og tankene, blir sett på som et hinder, noe som skiller mennesket fra en direkte erfaring av livet. Märtha uttrykker flere av de terapeutiske ideene og ekspressive verdiene som ligger til grunn for «the human potential movement». Tittelen på hennes og Aris bok, «Fra hjerte til hjerte» bærer også preg av dette, og hun skriver i boken: «vi snakker fra hode til hode i stedet for fra hjerte til hjerte, og går oss vill i ordene til de mister sin betydning. Dyrene derimot har en mer direkte kommunikasjonsform nettopp fordi de ikke bruker ord..»

DET ER MULIG

at kongefamilien i sin helhet er preget av «disse ideene», selv om den religiøse dimensjon ikke alltid er så tydelig å se. Individets rett til å uttrykke sine opplevelser og følelser synes å være vel så viktig for kongefamiliens medlemmer, som det å følge institusjoners krav om formalitet. Den britiske sosiologen Anthony Giddens snakker om det moderne menneskets identitet som et selvrefleksivt prosjekt. Individets identitet er ikke gitt, men noe som skal reflekteres over og som til slutt blir et spørsmål om valg. Dette prosjektet blir veldig tydelig i de kongeliges livssituasjon hvor både konvensjonene og det å sette spørsmål ved disse, blir ekstra godt lagt merke til. Kronprins Haakon var født til å bli konge, men forholder seg til det som et valg han har rett til å ta stilling til. Dronning Sonja reflekterer over sin tid som kronprinsesse og hva det ville si for henne å entre slottet som hun opplevde som en mannsdominert institusjon, med Kong Olav i spissen. Kongen er ikke bare en hellig figur, men også et uttrykk for sin kultur og sitt kjønn, som kan reflekteres over og kritiseres. Dronningens rett til å gå tilbake i tid og bearbeide sine følelser omkring denne situasjonen i det offentlige rom, blir viktigere enn å bryte et «tabu» om å ikke kritisere kongen; hennes avdøde svigerfar. Individet selv er autoriteten, ikke noe utenfor.

DET SER UT TIL

at kongefamilien greier å uttrykke sine «autentiske selv» på en taktfull måte samtidig som de tar vare på monarkiets konvensjoner. Prinsesse Märtha vandret sammen med Ari som pilgrim til Nidaros for å bli vigslet i Jesu navn, mens hun på veien fabulerte over nyreligiøse betraktninger, pakket inn i et kristent språk. Når vi hører at prinsessen har født sitt barn akkompagnert med didjeridoo og full av nåler, så er ikke dette nødvendigvis et bevis på at prinsessen har gått over til den andre siden, omfavnet den nyreligiøse verden og lagt kristendommen og skolemedisin bak seg. Det sier heller noe om at vi nordmenn i stadig høyere grad møter de nye ideene som nyreligiøsiteten og den alternative verden representerer, om det så er i form av kurs på arbeidsplassen eller didjeridoo på fødestuen. Vi blir alle preget av dette, i likhet med kongefamilien.