HØYTIDELIG: Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) overrekker talen til kong Harald før trontalen under åpningen av det 157. storting tirsdag i Stortinget. 
Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
HØYTIDELIG: Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) overrekker talen til kong Harald før trontalen under åpningen av det 157. storting tirsdag i Stortinget. Foto: Terje Bendiksby / NTB ScanpixVis mer

Kongehusets prosjekt

Monarkistene vil beholde kongen fordi han er samlende og maktesløs. Det er et merkverdig standpunkt, skriver John O. Egeland.

NÅR KONGEN MØTER Stortinget klirrer det i sabler, det gløder i luksusbilenes lakk og det glitrer i uniformer. Majesteten tar sete i en tronstol i rødt og gull, og rundt er familien, folkevalgte og representanter for kirken, forsvaret, politiet og statsadministrasjonen. Vi er vitne til at statsoverhodet, kirkefyrsten og øverste general mildt velsigner de folkevalgtes arbeid. Denne teppebombingen av symboler er et resultat av mer enn hundre års grensedragning mellom kongehuset og de folkevalgte. Kampen har pågått siden republikaneren Christian Michelsen satte kronen på hodet til importkongen Haakon 7.

NORSKE MONARKISTER forsvarer kongehusets plass med at majesteten er fratatt all politisk makt. En dott, ja vel. Men en samlende dott. For selv om kongen og hans hus ikke utøver makt, er de likevel nasjonens samlingsmerke i gode og onde dager. Dessuten er de gode til å selge laks og olje i utlandet. Det endelige argumentet er likevel konservatismens urtanke: Man skal ikke endre noe som virker.

DENNE BLANDINGEN av prinsippløs pragmatisme og åndelig dovenhet, står i sterk kontrast til kongehusets egen forståelse av sin rolle. Fra 1905 og fram til i dag, er kongehusets historie beretningen om et politisk prosjekt. Det handler i beskjeden grad om formell, utøvende makt. Kongens rene beslutningssfære omfatter i hovedsak familien og ordensvesenet. Den direkte tilknytningen til statsstyret gir likevel adgang til arenaer hvor det er mulig å utøve betydelig symbolsk og moralsk makt med klare politiske føringer. Kongehusets prosjekt er å overleve ved å gjøre seg selv politisk relevant.

MER ENN ET SYMBOL: Kong Harald sitter på tronen under den høytidelige åpningen av det 157. storting tirsdag.
Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
MER ENN ET SYMBOL: Kong Harald sitter på tronen under den høytidelige åpningen av det 157. storting tirsdag. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix Vis mer

DETTE ER DEN RØDE tråd fra Haakon 7. til Harald 5. Det begynte med at den danske prinsen forlangte - og fikk - en folkeavstemning om monarki og republikk. I mellomkrigstida skjedde en avklaring av oppgavene mellom monark og politikere, samtidig som Haakon selv inviterte Arbeiderpartiet i regjering. Kongens nei under den tyske invasjonen i 1940 stivet opp den vaklende regjeringen, og oppholdet i eksil medførte kroning nummer to, denne gang av folkekongen. Etter krigen har kongehuset primært opptrådt som nasjonal og moralsk autoritet, ikke sjelden med sosialdemokratisk klangbunn. Så ulike grupper som opprørske samer (Alta-aksjonen), våre nye landsmenn (et begrep spredt av kong Olav), homofile og kommunistiske partisaner fra annen verdenskrig er invitert inn i kongelig varme, Spørsmål som gjelder identitet, svake grupper, solidaritet og miljø er ofte temaer i kongens nyttårstale. Kong Harald har advart mot at tradisjonell solidaritet står i fare i ei tid «hvor en tiltakende grådighetskultur brer om seg». På statsbesøk har kongehuset klare politiske roller.

AMBISJONENE OM EN markant plass i nordmenns forhold til politikk og verdier, ble klarest markert da kongen forlangte å fortsette som overhode for Den norske kirke. Kongen fikk sin vilje og kirkeforliket ble endret.

DE IVRIGSTE MONARKISTENE tilhører tiara-brigaden og er mest opptatt av kongehusets glitter og stas. Rett bak kommer en økonomisk og politisk overklasse som ser Slottet og Skaugum som elitens ultimate festplasser. Kongehusets folkelige forankring går dypere, men er samtidig fundert på en bevissthet om folkestyrets absolutte forrang. Imellom ser vi tegn til en annen type rojalisme som bygger på en alternativ forståelse av staten og nasjonen. Her trekkes et skille mellom nasjonens faste institusjoner (kongehuset, kirken, forsvaret) og den flyktige partipolitikken i Stortinget og regjeringen. En slik todeling er et karakteristisk kjennetegn på den europeiske høyrenasjonalismen.

MONARKIET I NORGE er ikke noen trussel mot folkestyret, men en aristokratisk rest fra et samfunn der posisjoner gikk i arv. Det hjelper kongehuset at republikanerne stort sett nøyer seg med å protestere mot glitter og stas.

De kan like gjerne bekjempe juletreet, og med samme hell. Skal saken ha noen mening, må den kobles sammen med forslag om et mer deltakerorientert folkestyre.

Skjønt også det kan realiseres med familien Skaugum på tronen.

Følg oss på Twitter