GULLREKKA: Båtene langs kaia i Porto Cervo, Sardinia. Foto: TOBIAS ABEL/CREATIVE COMMONS
GULLREKKA: Båtene langs kaia i Porto Cervo, Sardinia. Foto: TOBIAS ABEL/CREATIVE COMMONSVis mer

Kongelig haisommer

Med sin 50 meter lange yacht følte sikkert Haakon og Mette-Marit seg som måteholdne nordmenn langs Italias kyst.

Kommentar

SARDINIA/OSLO (Dagbladet): Fra utkikkspunktet ved Smaragskysten nord-øst på Sardinia så jeg ned på den lille bukta. Den var stappfull av yachter. Gigantiske. Bukta bortenfor var like full, likedan den bortenfor der igjen. Middelhavet, og særlig den kyststripa der jeg ferierte for inntil en uke siden, er som en campingplass for de superrike, yachtferiefolket.

Der ute dupper en god del milliarder som antakelig heller burde ha vært i lommene på vanlige russere, i lønningsposen til asiatiske fremmedarbeidere i oljerike Gulfstater eller i form av litt mindre elendige arbeidsforhold blant de som skrur sammen mobiltelefonene og elektronikken vår.

Men da hadde det jo ikke blitt noen yachter!

Å se på denne perverse ansamligen av rikdom er nesten helt uvirkelig. Å telle tjue middels enorme, og tjue virkelig enorme «fritidsbåter», utenfor samme strand gir følelsen av å være langt hjemmefra. Et sted der økonomiske forskjeller på ingen måte tones ned, men brøler. Og ber om å bli vist respekt dersom noen klager - en scene jeg faktisk ble tilskuer til.

Kronprinsparet Haakon og Mette-Marit må ha følt seg ydmyke, ja nesten ydmyket eller i det minste måteholdne, der de seilte rundt i de samme farvannene i sin knappe 50 meter lange yacht i begynnelsen av august. Ut fra bildene å dømme var den nemlig som en helt ordinær, middels stor variant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men, for all del, med en ukespris på 2 millioner kroner, tre etasjer, utendørs jaccuzi, treningsrom, lukseriøse tv-, sove- og oppholdsrom og utstyrt med vannskuter, wakeboard, vannski, bananbåt, «tube», dykkerutstyr, fiskeutstyr og snorkelutstyr.

Så at dette skulle føles urimelig, eller i overkant luksuriøst selv for kongelige nordmenn, har vel ikke streifet dem. Halvparten av de andre båtene var dobbelt så store. Alt er som kjent relativt. Dessuten var de i kongelige omgivelser, om enn av den mest absurde sorten.

Hele Smaragdkysten var fram til 60-tallet en fattig avkrok, før den steinrike Aga Khan fikk med seg interasjonale investorer til å utvikle området. Aga Khan (79) regnes som kongelig, men skiller seg ut ved at han ikke hersker over noe geografisk område. Han er derimot åndelig leder for en gren med 20-30 millioner shia-muslimer, samtidig som han utvikler skoler, infrastruktur, sykehus og moskeer i områder hvor tilhengerne hans holder til og ellers i Asia og Afrika. De som har råd til det, betaler «tiende» til Aga Khan. Altså et komplett føydalt system.

Aga Khan er en arvelig tittel, hans forfedre på 1800-tallet fikk den som et slags krigsbytte av britene for god innsats i India. Aga Khan har dermed britisk pass, pleier vennskap med Queen Elisabeth, driver stort i business, elsker veddeløpshester - og yachter. Han eier yachtklubben i Porto Cervo, som er hovedstoppet langs Smaragskysten. Der ligger de enorme båtene tett i tett langs kaia, mens forbipasserende må stå på ti meters avstand mens de vasser rundt i Harrods luksuspaviljong og utstillingsmodeller for Bugatti-bilmodeller de ikke ser i virkeligheten verken før eller siden.

Kanskje la kronprinsparet til kai i Porto Cervo, de også. Jeg vet ikke hva de tenkte, men jeg fikk en en prikkende følelse i huden. Og en idé om at dette kanskje er selve erkeeksempelet på hvor langt ute å kjøre vår verden er.