Kongelig healing

Prinsesse Märtha Louise hevder å kunne kommunisere med engler og å hjelpe oss vanlige dødelige å komme i kontakt med oss selv. Det er vel og bra at det jobbes for å åpne øynene til folk flest mht. at livet inneholder mer enn karrierejag og materielle goder, men det forundrer meg at prinsessen velger å stå fram og fronte et konsept som for meg framstår som nokså innholdsløst. Leser man på Astarte Educations nettsider vil man se at kursene faktisk ikke innehar noen form for konkret innhold. Det refereres kun til hva man kan oppnå ved å delta på de rådyre kursene. I tillegg er en del av det som sies under det som så fint kalles «Q&A», ut fra hva jeg har kunnskap om, direkte misvisende. Jeg savner substans og troverdighet, da jungelen av liknende tilbud er mildt sagt tett og uoversiktlig. Det er derfor svært uheldig at en som i utgangspunktet kunne vært en god ambassadør for endring, bruker energi på noe som for meg framstår som en god ladning løsskudd!

Onsdag 25. juli skrev Adresseavisen om prinsessens nye geskjeft og refererte her til et intervju med professor Tormod Engelsviken ved Menighetsfakultetet. I denne forbindelse ramses det opp ulike farer i denne forbindelse: «Å søke kontakt med åndsmakter kan føre til at man kommer i kontakt med de onde åndene, med demonene, slik det skjer i spiritisme, okkultisme og andre religioner». Denne frasen finner jeg både fornøyelig og frustrerende; det er i og for seg interessant at professoren velger å uttale seg i denne saken, men desto mer interessant at de ovenfor nevnte emnene betraktes som religioner!? Videre er det overraskende å lese at okkultisme (lysets lære) plutselig har blitt en lek med onde ånder. I tillegg uttaler professoren at «holisme er en form for nyreligiøsitet og har ingenting med kristendom å gjøre». Holisme en beskrivelse av en type innfallsport til verdensforståelse og brukes i svært mange sammenhenger. En fysioterapeut kan like ofte som en politiker eller en kristen omtale noe som innenfor holistisk forståelse. Videre synes jeg det er merkelig at en professor ved menighetsfakultetet uten å mukke villig avslører manglende kunnskap om temaet og også feltet. Dette bekrefter kanskje det som mange allerede hadde en mistanke om; nemlig at institusjonen menighetsfakultetet, sammen med en god del av oppfattelsen og forståelsen av kristendommen er bakstreversk, lukket og herav uten vilje og interesse til å sette seg inn i det som skjer i feltet omkring utvikling av den menneskelig bevissthet, samt forståelsen av sammenhenger med tanke på det å være i verden. Når ble et ord en religion? Og ut fra min lille kunnskap så kan jeg ikke se at kristendommen ikke er en religion som åpner for holistisk forståelse…

En tydelig tendens i trenden prinsessen hiver seg på, er en informasjonslinje som appellerer til følelsene og stimulerer vårt ønske om å være spesiell. Et virkelig åndelig menneskes vil vel heller søke å jobbe seg ut av den emosjonelle tåka og strebe mot å leve et liv med klar sikt. Sannhet er målet, det har det alltid vært og vil alltid være. Sannhet var målet for den antikke filosofiens forfedre, sammen med resten av filosofiens døtre og sønner. Forsøket på sannhetsformidling har imidlertid endret seg opp igjennom tidene fra å være mytologiske fortellinger til å bli vitenskapelige utledninger. I dag kan man si det søkes etter noe midt imellom. Det er lett å la seg fascinere av mystiske stemninger og vakre vesen som for eksempel engler. Videre er det lett å la seg fascinere av «overnaturlige evner» som det ofte kalles, der eksempelvis healing plasseres. Vi tilbys et univers vi kan flykte inn i og som gir oss muligheten til å legge an til et image som spesiell og mystisk. Reklameskiltet for denne egotrippen er at formålet er å «skape en bedre verden». Det er lett og svært fristende å la illusjonens slør senke seg, lene seg tilbake og tilfredsstille personlighetens behov for anerkjennelse i form av en mur av ulne tankeformer og emosjonelle virvelvinder. Innerst inne tror jeg nok de fleste av oss har et ønske om å bidra til å skape en bedre verden og noen av vårt samfunns beste bidragsytere og virkelige, praktiske okkultister eller esoterikere er vitenskapens, sammen med politikkens og helsearbeidernes kvinner og menn. Det handler om mennesker som jobber målrettet mot verdiskapning, ressurs- og menneskelig utvikling gjennom rettferdighet og større innsikt i samfunnets og naturens mekanismer og sammenhenger.

Til alle tider har begrepet om Gud stått sentralt i menneskets verdensbilde, der gudsoppfattelsen har beveget seg fra å være immanent (iboende) til å bli utenforstående for så å igjen bli immanent. I dag kan man vel si at vi er på god vei til en gudsoppfattelse der Gud er det vi er, lever og ånder i – altså en immanens. Sentralt i begrepet om Gud og i forståelsen av menneskets progresjon på veien fram mot større innsikt, er sjelen. Sjelen kan sees som bindeleddet mellom formen og Gud og er derfor forutsetningen til menneskelig progresjon i form av bevissthetsutvikling. For eksoterikeren (eller okkultisten) er målet i første omgang å komme i kontakt med egen sjel, erkjenne at en selv er mer enn tanker og følelser og at en er del av noe som er større. I så tilfelle blir personlighetens higen etter makt og anerkjennelse uvesentlig og overskygges av ønsket om å bidra til en bedre verden ved å jobbe i det stille. Dette er imidlertid ikke det samme som at en aldri vil finne denne typen mennesker i maktposisjoner, en vil imidlertid tydelig kunne se forskjell på en verdenstjener med rene hensikter og et menneske som søker næring til egen fortreffelighet. Forskjellen på en virkelig sannhetssøker og en som jakter på anerkjennelse, er slik sett nivået av selvinnsikt og forståelsen av sammenhenger. Det handler derfor om å søke etter sannhet i seg selv gjennom å gå seg selv etter i sømmene og aktivt og langsomt komme nærmere livets kjerne, heller enn å søke utenfor seg selv i all offentlighet. En sann eksoteriker taler med ord som folket forstår, gjør seg tilgjengelig og integrerer muligheten til større innsikt i det som allerede er kjent. Et paradigmeskifte skjer som kjent ikke over natta, men kan svært ofte være en langsom prosess. Det står skrevet et sted til ettertanke for den som søker: «å ville, å vite, å våge og å tie» og at den sanne verdenstjener arbeider med åpne øyne, kjærlig stemme og givende hender.

Leser man på Astarte Educations nettsider vil man se at kursene faktisk ikke innehar noen form for konkret innhold.