Kongelig

Inkluderende og kompromissløst.

Hovedscenen, Publikum: Ca. 5000

KONSERT: Tromøy (Dagbladet) Progmetalheltene Opeth måtte onsdag kaste inn håndkleet på grunn av sykdom. Selv om bandet har en stor og lojal fanskare her til lands, var det neppe mange som felte sine krokodilletårer på samme måte som de forsmådde ungpikene som måtte vinke Pete Doherty & co. farvel. Erstatteren Satyricon er

nemlig et band med en underfundig cross

over-appell tross sitt til dels kompromissløse

utgangspunkt.

Mye av grunnen ligger nok i vokalist Satyr

Wongravens autoritære men samtidig

inkluderende egenskaper som frontfigur.



Dualitet


Nå skal ikke jeg påstå at låter som «K.I.N.G.» og «Fuel For Hatered» er de drøyeste kodene å

knekke. Da var nok Converges nådeløse og

komplekse mattehardcore en vanskeligere materie å fordøye for festivaltrøtte ungpiker med Billabong-vesker rundt skuldra. Men, Satyricon er

mer enn uhemmet publikumsfrieri.

Der tidligere nevnte låter har en udiskutabel mainstream-appell i kraft av sine slagordaktige tekster og effektive oppbygning, viser sanger som «Havoc Vulture», «Forhekset» og «With Ravenous Hunger» bandet fra en mer innbitt, kompleks og fandenivoldsk side. Det er denne dualiteten som gjør dem interessant både for menigmann og den harde kjerne.



Autentisitet


Der Dimmu Borgirs konsert i Amfiet forleden dag bar preg av eskapisme og middelalder, er det et mer realismepreget mørke som farger Satyricons sortmetal.

Den er en mer renskåret og organisk i

framtoningen og gir således en sterkere følelse av autentisitet. Man kan gjerne si at der Satyricon bringer avgrunnen inn i hverdagen. Men det blir aldri ekskluderende og når allsangen runger utover Tromøya til tonene av «Mother North» har bandet for lengst statuert sitt poeng om hvorfor de har inntatt den rollen de har i norsk musikkfauna.