Kongelige pretensjoner

«W.E.» er dessverre ikke skandaløst skrekkelig. Den er bare dårlig.

FILM: Madonnas «W.E.», filmen om kjærlighetshistorien mellom Wallis Simpson og kong Edvard VIII av England, er ikke så eklatant uutholdelig som ryktene skal ha det til. Dessverre, kan man nesten si. Noe skandaløst eller smakløst kunne kommet godt med. I stedet er filmen bare tradisjonelt dårlig: Banal, stiv og kjedelig.

Renvaskelse
Madonna har fortalt at hun, ikke helt uventet, føler et slektskap med den bramfrie Wallis, som invaderte de øvre engelske sjikt og bedåret han som satt på toppen, med den konsekvens at han abdiserte og reiste med henne i eksil. Madonna setter all sin ikke ubetydelige viljestyrke inn på å renvaske den kontroversielle kvinneskikkelsen for alt. Kongelige pretensjoner? Ekte kjærlighet! Leflingen med nazismen og besøket hos Hitler? Ondsinnede rykter! En konsekvens er at både Wallis (en karismatisk, hardt arbeidende Andrea Riseborough) og Edward (en strunk James d'Arcy) blir pregløse papirdukker, i et forhold som består av mye cocktailmiksing og underlig lite erotikk. Men selv de gløder sammenlignet med filmens tredje hovedperson.

Parodisk fryktelig
Wally (en bleknebbet Abbie Cornish) er en ung sosietetsdame på det moderne Manhattan, like rik som ulykkelig, fanget i et parodisk fryktelig ekteskap med en psykopatisk og alkoholisert psykiater som tvinger henne til å slutte i jobben før han ignorerer henne til fordel for elskerinnene. Hun reagerer ved å henge på en utstilling om Wallis' og Edwards liv og stirre slukøret på tekopper og skrivebord - i timevis. Denne bittelitt usunne oppførselen virker uimotståelig på sikkerhetsvakten Evgenij (Oscar Isaac), som viser henne ekte interesse og omsorg. Men Madonna passer på at en ansatt venninne forsikrer Wally om at Evgenij egentlig er en «Russian intellectual» før forholdet kan gå videre.

Sårbarhet
Det er likevel i denne duse depresjonsromansen kimen til noe interessant ligger. Wally synes hun kan kommunisere med den døde Wallis og begynner å kle seg som henne. Under ligger den desperate trangen etter å finne ut hvordan man kan vekke kjærlighet. Wally, som ikke får noen seksuell oppmerksomhet fra sin egen mann, forsøker å lære av den døde Wallis hvordan man gjør en mann så forelsket at han oppgir alt. Om denne sårbarheten hadde vært utforsket, kunne «W.E.» funnet en emosjonell kjerne. I stedet får vi endeløse scener der det ikke skjer noe annet enn at Madonna lar kameraet stirre forelsket på enhver markør for britisk overklasseliv. Flere av bildene er forøvrig vakkert komponert, men stive i utførelsen. Madonna har noen gode ideer, men mangler erfaringen til å sette dem ut i livet med ledighet. Og hun mangler både distansen og innlevelsen til å kunne skildre sin heltinne som et menneske.