Kongemakt og avmakt

Er det et menneskerettslig overgrep å innskrenke religionsfriheten for ufødte tronarvinger, spør Carl-Erik Grimstad.

For fem år siden ble jeg kontaktet av regjeringens stat/kirke-utvalg (Gjønnes-utvalget) med spørsmål om jeg ville utrede spørsmålet om forholdet mellom kirke og kongehuset. En betenkning ble sluttført i mars 2004 og det mest sentrale temaet var spørsmålet om kongens konfesjonsplikt, altså § 4 i grunnloven om at «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion». Jeg gjennomgikk blant annet måten svenskene hadde håndtert dette spørsmålet på forut for deres reform, som ble innført i 2000.

Helt uten at fleste ble gjort kjent med det, hadde den svenske kongen tatt kontakt med utredningskomiteens leder og gjorde sin mening gjeldende. Komiteen endret da sitt standpunkt som i utgangspunktet hadde vært å frita kongen for denne plikten. Årsaken til at dette ble kjent i Sverige var at Pär Axel Sahlberg (Sveriges «Gjønnes») i et intervju med Vårt Land (i Norge) fortalte om hendelsen. Jeg intervjuet Sahlberg om episoden, og han godkjente intervjuet. Først da jeg noe senere skrev om den svenske statskirkeutredningen i en kronikk i Dagens Nyheter, og refererte til Sahlbergs uttalelser, utløstes en svensk debatt om kongens rolle i beslutningsprosessen. Blant annet på bakgrunn av den kritikken som det svenske reformutvalget i denne forbindelsen ble utsatt for (og som jeg skrev om i min betenkning) hadde jeg et visst håp om at man her til lands ville forsøke å unngå en slik saksbehandling. Det skjedde ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det tilhører vårt demokratis mer kuriøse sider at det gjennom et parlamentarisk kompromiss har vært mulig å forhindre at en diskusjon om kongens religiøse rolle blir gjenstand for offentlig debatt. Det holder ikke å hevde at pressen burde vært mer proaktiv om temaet, politikerne kunne og burde vært interessert i å innlede til debatt om dette - blant annet for å skape større legitimitet rundt alle sider ved den viktigste norske forfatningsendringen på lang tid.

Det betenkelige ved det omtalte møtet på Slottet mellom Giske og kongen er selvsagt ikke at det fant sted. Det er bare rimelig at vårt statsoverhode får anledning til å bli hørt om en grunnlovsendring som omfatter han som person. Det som er mer spesielt ved situasjonen er at den offentlige beslutningsprosessen slutter med møtet på slottet (hvilket kongen selvsagt ikke kan lastes for). Resultatet er blitt et kompromiss der sentrale deler av vår grunnlov konstitusjonelt sett er full av indre motsigelser og utydeligheter. Derfor kan Senterpartiets kommende leder uten å rødme, tillate seg å hevde at kongen fortsatt er folke/stats-kirkens overhode.

Men: Kongen har aldri i moderne tid, in persona vært kirkens overhode. Når noen påstår dette, skyldes det en sammenblanding av Kongen i statsråd (= regjeringen) og det prerogativt kongelige. Med den fremlagte endringen av § 2 er uansett all forvirring slutt. Ingen statlig person, verken statsminister, kirkeminister eller monark, er lenger kirkens overhode.

Det kan ikke henge sammen å bevare konfesjonsplikten samtidig som man fjerner grunnlovsparagrafen som fastslår at Kongen i statsråd er kirkens overhode. Faktisk er det grunn til å spørre om det ikke kan være et menneskerettslig overgrep å innskrenke religionsfriheten for ufødte tronarvinger på denne måten. Dette er et tema som har blitt diskutert for eksempel i Storbritannia som også praktiserer konfesjonsplikt for statsoverhodet.

Når man fjerner statskirkeordningen får et slikt menneskerettslig argument forsterket karakter. I tillegg synes det klart at når statens verdigrunnlag er bygget på en «kristen og humanistisk arv», gir det liten mening i å innsnevre kongens konfesjonsplikt til «den evangelisk-lutherske religion». For eksempel vil det innebærer en klar tilsidesetting av for eksempel den katolske kirke som selvsagt også tilhører en del av vår «kristne arv».

Man kan saktens spørre seg hvorfor kongen insisterer på å binde både seg selv og sine avkom til en spesiell trosretning. Svaret er selvsagt at kongemakt og kirke er bundet sammen i en hellig tosomhet som begge parter har like stor nytte av. Kongelighet understøttes av kirkens mytologi samtidig som kirkemystikken nyter godt av kongens dennesidige autoritet. Rundt denne tosomheten er det spunnet et nett av formaliteter, symboler, bispemiddager, signinger, velsignelser - og for den saks skyld pilegrimsvandringer og CD-utgivelser.

De nasjonale ritualer som sterkest er med på å bygge opp kongeverdigheten, er alle knyttet til kirkelige handlinger. Kongesangen er en kristen salme som ikke henvender seg til kongen, men til Gud. Popularitetens barometernål peker alltid på høytrykk når vi har med kongelige brylluper eller begravelser å gjøre.

RELIGION: Kong Harald og Nidaros-biskopen Finn Wagle under 800års-feiringen av Vår Frues kirke i Trondheim. Foto: Thomas Rasmus Skaug
RELIGION: Kong Harald og Nidaros-biskopen Finn Wagle under 800års-feiringen av Vår Frues kirke i Trondheim. Foto: Thomas Rasmus Skaug Vis mer

Det er liten grunn til å tro at utfallet av en § 4-debatt ville blitt annerledes dersom politikerne hadde lagt opp til en bred offentlig drøfting av spørsmålet i stedet for å gjøre vedtak bak Slottets tunge dører. I dagens debattklima liker folk flest tanken på bestemmelser som nekter kongen å konvertere til Islam. Jeg velger likevel å se dette på en annen måte:

Kongemakten eret av de sterkeste integrasjonsinstrumentene vi har. Historien har vist oss at når det røyner på som verst, er den personifiserte nasjonalstatligheten av stor betydning. Som samlende symbol stiller partivalgte presidenter med et handicap i forhold til en monark. Den unike rojale kombinasjonen av det Max Weber kaller karismatisk, tradisjonell/historisk og lovbestemt autoritet gir kongehuset en særegen mulighet til å bygge bro mellom trosretninger, tradisjoner og uensartede verdiplattformer. I et moderne samfunn er dette, etter mitt skjønn, den eneste rasjonelle begrunnelsen for å opprettholde kongedømmet som statsform. Dette kan, i gitte situasjoner, være en institusjon vi ikke bør nekte oss eksistensen av, hvor lite vi enn måtte sette pris på all annen avgudsdyrkelse (les: kjedisfjas) og forfengelighet som følger med monarkiet. Kronprinsparet har allerede vist tegn på å ha forstått den potensielle kraften som kan ligge i en slik rolle. Prins Charles har vist det ved å antyde at han som konge ser på seg selv, ikke som troens forsvarer, men som the defender of the faiths.

Og nettopp derfor skulle man tro våre politikere hadde tatt seg bryet å være åpen om spørsmålet om kongehusets konstitusjonelle stilling i religionsspørsmålet i stedet for å oppføre seg som om vi lever i et enevelde. Det er ganske enkelt ikke akseptabelt at i et demokrati skal beslutningsprosessen rundt endringen av en sentral paragraf i grunnloven unndras offentligheten. Dette styrker i alle fall ikke statusen til det feirede kompromisset.

Foto: Thomas Rasmus Skaug
Foto: Thomas Rasmus Skaug Vis mer